Sjaman.com – Forumarkiv

Den sorte sol

Den sorte sol
innkapslet i frostrøyk
isende kaldt
det er så kaldt, at isen brenner meg
etser dype, sortbrendte sår

Det forunderlige er
at det finnes et magisk lys
i alt dette kalde, mørke
det gjør at jeg kan se
at solen er lenket fast
i en jernkjede
smidd av jotnene
en gang i urtiden

Min åtteårige sjelebit
ble joiket sammen med
den nedstigende, orange kveldssolen
like før den gikk inn i nattemørkets buk
Jeg fant den igjen i min egen mage
hengende fast i jernkjettingen
smidd av de underjordiske
fra Utgardsheim

Jeg tror det må stor magi til
før denne lenken kan smeltes om
og solen kan fortsette sin ferd opp i dagen
Jeg setter min lit til og
venter på solsnu
det må fines et håp i alt dette mørke isødet

Jeg tror jeg har fått opp i min bevissthet
at forfedrearven også bor i meg
min negative, iskalde, maskuline kraft
jeg kjente den et sekund eller to i går kveld
skremmende var det, frykten er så stor for
hva som kan skje
når lenken løsner sitt langvarige grep



Dette var min reise etter å ha lest Ailos artikkel, Den tørre tåken.

...frykten for hva som kan skje når frykten slipper sitt grep om Solen
det får meg i tanker om å frykte sin Storhet

kanskje består den store magien i det å holde fokus på Solen og ikke kjettingen?
så kan ting skje nermest som av seg selv

Så nydelig vakkert beskrevet.
Fikk helt tårer i øynene mine

Shri

StoreShri

Du fengsler min desperasjon med dine ord

igjen og igjen

Takk

Takk sjøl, godtfolk 

I femtida i dag var det så ille at jeg hadde tenkt å be om healing.
Men så gjorde jeg som Ailo ga råd om i artikkelen sin;
jeg satte meg ned å skrev, samtidig som jeg tenkte meg en mottaker.
Mottakeren var Gro, og hun har jeg ikke vært i kontakt med på flere uker.
Er det ikke merkelig forunderlig, at hun kom med de forøsende ord nettopp nå?
I det samme jeg leste hennes ord forsvant den smertefulle fryktknuten jeg har
i bakhodet også 

Jeg drømmer så mye for tiden. Og det var en drøm i natt som gjorde at jeg
forsto at den sorte kulen som dukket opp i går og som sendte meg inn i en
tung mørk depresjon, at det var den sorte sol. Jeg blir så fortvila over at alt
er omsnudd med meg. I drømmen forsto jeg også at jeg har en stor blindflekk,
det er vel fryktknuten det, som er en helvetes stor blokkering. Glemselens
slør ligger over fortiden min ja. Jeg frykter nok hva som vil komme til syne,
idet tåka letner.


Hunden gneldrar
vettlaust, menneskevond
lenkjene brotnar
Fenrisulven er laus
uler høgt mot månen
kva vil skje
kjem det kaos og undergang
eller eit gjennombrot
i det verljoset (nordlyset) flyg over himmelkvelven
og Åsgardsreia fer med sitt fylgje
forbi min heim

Flott,vakkert,treffende
Jeg kjenner meg veldig nær dine ord, rørende og sterkt.

Takk Reta 
Det er godt å høre at ordene mine treffer noe i andre.
Midt oppi frykten, tror jeg at jeg er det mørkeste
menneske i hele verden. Men det er vel slik det
skal være.

Hej lilleshri,

Sendng you alot of protection and a bright GUL SOL to your soul and heart.

Takk du gode mann 

Jeg måtte bare slå opp i Voluspå (Volvens spådom).
Og hva ser jeg der!!!!
Foran strofen om ulven/hunden som
sliter seg løs fra lenkene, kommer strofen
om den sorte sol!

Her er de to strofene i Gro Steinsland og
Preben Meulengracht Sørensens oversettelse;

Srofe 57

Sol svartner,
synker jord i hav,
lyse stjerner
slukner på himlen,
ilder raser
mot årens flamme;
høyt leker brannen
mot himmelen selv.

Strofe 58

Garm gjør nå høyt
ved Gnipaheller;
lenken vil slitne
og ulven løpe.
Mangt vet hun,
vidt ser jeg, og lenger,
mot ramme kampguders
Ragnarok.


Garm er helhunden, hunden ved porten
til dødsriket.

Hun, er den synske volven.

Årens flamme er en kjenning for menneskenes bolig.

Gnipaheller er hulen som danner nedgangen til dødsriket.


Noe av forfatterenes kommentar til disse to strofene;

Restene av verden forgår.
Nå blir utsynet igjen kosmisk, solen svartner og synker
i hav, stjernene slukner på himmelen. Alt lys blir borte.
Man kan sette spørsmålstegn ved fortellingen om solen i
denne strofen, for er ikke solen allerede slukt av et ulve-
uhyre? Jo, men dikteren støtter seg nok til en ide som et
annet eddadikt, Vavtrudnesmål, forteller mer utførlig om.
Der heter det at solen nådde å føde en datter før den ble
slukt av Fenresulven. Denne unge solen er det vel som gir
opp å lyse på dette stadiet av Ragnarok.


Tatt fra: Voluspå
            Gro Steinsland
            Preben Meulengracht Sørensen
            Pax Forlag
            Oslo 1999


Ikke før bildet av Fenrisulven dukket opp,
skjønte jeg at eddadiktet Voluspå måtte
ha spøkt i min underbevissthet. Men i
bakken nedenfor mitt hjem, gjødde en hund
som besatt, etter at jeg var ferdig med å
meditere i går kveld. Og min far ble vist bort
som en sort hund, da Ailo tok han ut av meg.
Jeg trodde jo at jeg hadde sendt ham opp i Lyset?
Er det sjokkenergiene jeg arbeider med nå?





 

Fenrisulven skall besegras.

Oden smider en plan med dvärgarnas hjälp.

du  er veldig flink å fortelle du.

Litt rart å lese om den bjeffende hunden,for her en kveld,var det en hund som gjødde som besatt,langt unna riktignok
som om den kom fra verdensrommet,langt der ute,jeg husker å kikke opp på stjernene og der la jeg merke til en  stjerne som blinket og pulserte
og tanken slo inn i hodet,at dette var hundestjernen,og at på akkurat dette tidspunkt foregikk en intens dialog mellom denne stjernen og jorden.
Jeg drømmer kanskje skal du se.må klype meg litt i h  ånden.
 

Shri shri lilleshri

Du er god
som gull er du


hører du...............

Ave jeg hører deg,
selv om avstanden er stor 
Og Tele, det hadde jeg helt glemt;
Sirius, Å, Sirius, jeg har gått
altfor lenge og sett ned i mørket,
det er på tide å se opp, det skal
ikke store bevegelsen til. Det var
en av mine blindflekker, vips så
var den borte.

Hei, hvor det synkront om dagen. Takk for god fortelling lilleshri  Dette var rette ord til rett tid for meg og.
Nu stiger solen. Stor og rød og rund.

"kristin":

Nu stiger solen. Stor og rød og rund.

Så vakker en solppgang Kristin 

Jeg la ut på en ny reise i går.
Jeg trodde jeg skulle møte det negative maskuline i mine forfedre,
men nei, ikke denne gang.

Jeg fødte meg selv.
Eller var jeg min mor?
Det var en mild healingfødsel denne gang.

Men jeg var ikke perfekt, født to måneder for tidlig som jeg var.
Min farmor avskrev meg, så ga hun meg mitt navn.
Jeg var en stund inni hodet på min farmor.
Hun var tilsynelatende sterk, men hun hadde ikke kontakt med
følelsene sine. Hun var ute av kroppen sin. Jeg opplevde
det fra hennes ståsted; det var ikke kaldt, bare nøytralt.
Jeg skulle jo dø allikevel, trodde hun. Jeg fikk en forståelse
av hvordan hun hadde det. Også på bakgrunn av at hun hadde
mistet fire søsken i sykdom. Men det som kommer til meg
i dag, er at jeg har en arv fra henne selv; det negative
maskuline i kvinner.

Etter fødselen var min mor tom, på alle plan.
Hun ga opp og ta styringen på en måte.

Et øyeblikk lå jeg på rygg som den nyfødte meg.
Jeg kunne se gjennom huden min. Den var lysende
rosa og så tynn, at jeg nesten følte meg hudløs.
Jeg så ut gjennom huden og det lyste sterkt.
Egentlig var jeg blå da jeg ble født.

Min oldemor kom også til meg. Hun sa at hun
ville gi meg verdigheten og selvrespekten tilbake,
og indirekte mykheten. Hun hadde selv opplevd
stor sorg, da hun mistet fire av sine barn, sa hun.

Jeg må kanskje vente på soloppgangen?

Fødte jeg åtteåringen i forgårs?


Mer mørke og smerte.
Jeg ville bare dø
jeg fryktet døden
Så kom den forløsende gråten
I fullmånenatten
i Lucianatten
skjedde det
vendepunktet
jeg forsto
at en gang til
måtte noe i meg dø
jeg ser ut fra et rom
langt bakenfor mine øyne
i fullstendig ro
tilliten er tilbake
vissheten om at det måtte skje
for å gi rom til nytt liv
og skjærene skvattrer og ler