Fiskeren la ut garnet sitt
Atter en gang
Lur som han var
Plasserte han beitet
Rundt omkring på forskjellige steder
Både dypt og lavt,
I stille og urolig farvann
For han visste ikke helt hvordan han kunne fange en havfrue
Og heller ikke hva slags fangst han egentlig ville ha
Da han fanget den ene havfruen etter den andre
Så han dem sprelle i garnet
Noen fikk små kutt etter kampen mot repet,
Og han mislikte hvordan nettets masker satte spor
På huden deres
Slik ble det at han kastet dem tilbake ad undas
En etter en
Imens hadde noen vakre havfruer
Grodd pels og bein å gå på ; de levde blant trærne
Ja, langt til fjells til og med.
Så snart fiskeren fikk vind om det
Gjenskapte han seg selv som jeger
Snodige snarer la han ut i terrenget
Mange lot seg lokke
Men fellen satte skjemmende spor i fellet
Fangsten ble sluppet løs på viddene
Da hørte han sang og latter fra høyden
Fruene hadde kastet pelsen og grodd vinger
Han skjøt i vilden sky og sang med glødende røst
Ildregnet etter eget våpen mistok han for
Himmelens fyrverkeri
Hele jakten gikk opp i røyk
Og der i den grå dunsten svevde hun
Havfruen med pels og vinger, et fabeldyr!
Han sitter rolig ved bålet nå
For det meste
Og nøyer seg med higen etter ord
For å favne ånden til den stadig unnvikende
Denne erfarne skalden fortryller kun
Lyttere som går frivillig i garnet
Det er ikke det samme lenger
Fruen som steg fra havet, dyrker
latterperler i det frie (uni)versets trådløse nett
hun drømmer deg og meg på nytt
Helt uten hymnens lenker
Tenk deg det!
ilden fra mytebålet
