Vinden er en venn,
kondorens venn,
den flyr høyt,
kanskje høyere
enn ørnen?
Den flykter
fra piler
som ønsker
å drepe,
for fortidens
minner
skal atter
en gang vinne.
Kondoren løfter
sine vinger,
det drypper blod
fra hans vinger,
det blod
kommer ned
som regn.
Den er såret
i sin sjel,
oss
mennesker
glemte
å lever,
i fred.
Kondoren
kan igjen bli
hel,
om vi husker
å elske,
å elske oss
selv med.
Sammhold
må det være,
for at kondoren
igjen kan se,
hva kjærlighet
fremdeles
kan
være..