Plutselig står han der
udyret.
Udyret i dødsriket -
jeg må dit for å møte angsten
og angsten viser seg som et mørkt stort udyr -
jeg ser ikke ansiktet -
vet bare at det er groteskt -
Alt rundt meg er mørkt -
det er ikke et eneste lysglimt noen steder.
Jeg kjenner panikken sprer seg-
jeg er innestengt sammen med dette udyret.
Jeg kjenner at kroppen min blir våt av svette -
det pipler ikke frem,
det renner.
Pusten min går i rykk og napp-
jeg føler at jeg skal kveles.
Jeg har ingen rømmingsvei nå.
Nå må jeg enten gi meg over-
bli lemlestet av uhyret
eller så må jeg gå det i møte
og kjempe.
Kjempe en kamp
som kan virke håpløs-
men tro at den ikke er det.
Jeg kjenner stanken
fra uhyrets ånde -
stanken fra dens kropp -
fra egen kropp.
Jeg vemmes og
sprenger meg frem.
Kjenner smerten -
den er overveldene.
Tårene sprenger på -
hikstende kaster jeg
meg rundt og springer
rett på.
Vil ikke at dette skal
overvinne meg -
jeg skal overvinne dette
Jeg skal vinne over udyret.
RITA

