Slik sto de,
kloven og inntrengeren.
Kretsende rundt hverandre,
søkende.....prøvende.
Håpefulle øyne møttes
for de begge trengte det sårt ønskede fotfestet
gitt av en medpol i et motpolsøyeblikk.
Latter, øyeblikk av evighet rant forbi lik en
strøm av forløsninger.
Slik ble tillitten opprettet,
det usynlige båndet som kalles vennskap.
Høyere, høyere steg de beruset av hverandres natur.
Lik to speilbilder ga de hverandre det de så gjerne ønsket å gi seg selv.
Skjebnedansen lukket så plutselig døren, drev de fra hverandre.
Og håpløsheten trakk frem i sin reneste form, et hav av følelser, skapt av ild
formet av fornektelser.
Fortidens maskeradeball kunne endelig nå sin finale,
mens de satt et hjerteslag fra hverandre,
begge med ansiktet mot døren.
Det var da takknemligheten kom,
som et stjerneskudd falt det inn i vissheten
hvor viktig det er.... å kun være...
den man er.
GjenopprettetMedlem
