At det du sa skulle bore seg vei som ild piler
og forplante seg som lammende is brodder
langt innover i sjelen, der kroppens anestesi
tok over og bedøvet smerten i mange år
Innkapslet sår, jeg hørte aldri bønnen derfra
jeg taklet sjokket så greit, tilsynelatende
nå er det ingen vei tilbake, jeg må se det som er
is elven brøyter seg vei til minner langt bakenfor
Selvbebreidelser, hvorfor stolte jeg ikke på meg selv
og lukket evnen til å se klart. Ble jeg så redd
den gangen, var det da barnet valgte å gjemme seg
følelsen av svik, jeg sviktet meg selv?
Alt som måtte til før jeg klarte å se
at alt handler om å stå opp for meg selv
forankret i tillit til egen natur og mening
hvordan kunne jeg vite at dette er en lekse?
