bukter jeg meg
rundt i det mørke
intet.
Et mørke hvor jeg
er nesten helt alene.
Bare forfedrene er
tilstede.
Ansiktene skifter
noen ganger
kan jeg kjenne
dem igjen.
Andre ganger
er de helt ukjente.
Ukjente døde
mennesker fra
min fortid
og mine røtter .
Hva gjør jeg her?
Levende,
men blant de døde?
Jeg snor meg videre
og langt der fremme
kan jeg se
en lysning og
jeg dras mot den.
Kroppen blir
merkelig og slapp
jeg orker ikke sno
meg mer blant disse
døde - mine
forfedre.
Med ett er det
som noe tar over
styringen og jeg
er med ett fremme
i lyset.
Jeg er tilbake
her jeg hører hjemme.
Blant de levende.
takk takk takk
RITA
