Sjaman.com – Forumarkiv

Den Gamle Rista stoKken Så

Lysglimt flerrA Gjønno nåtto

Der Så eg Dei

Heile flokKen

Eit gliMt berre

Eit Bilde eg Aldri

Gløyme

Kledde var dei i fargerike kOfter

Hadde ReinsdyR Med

Og lo Høgt og Ofte

Dei kjem av og til Attende

Når eg byrjar å sLUmre

Og drøYme

Fikk meg til å tenke
på uver og sol på en gang

takk som byr.

Mitt fysste møte med flokken skjedde på nattesvakt i Porsangermoen,mange år sian.
Eg trudde eg var heilt aleine der ute i myrkjet og byrja slumra.
Brått skvett eg til av ein heil gjeng med samer komme mot meg i stort tempo.
Resten av den vakta er eg krystall klar i haudet og nokså kald i kroppen.
Når eg er ute å går ein måneklar nått med snøen liggande som ein kvit kjole over dalen
kjenner eg vidda er ikkje langt unna med sine folk og dyr.

Enkelte opplevelser er større enn den største
diamant.
Kanskje dette er en av de gedigne diamanter,
som er god å ta frem når uveret e?

Enkelte minner blir bare sterkere og sterkere,
kanskje fordi man skjønner mer av dem med tiden?

Ha en strålende dag

Takk for kloke ord.

Eg møtte naturen på nært hold i militæret
Der måtte me langt ut i gock å slå opp telt og lage stillinger.
Om natta måtte eg ud på vakt,og eg hugsar enno at eg står der å mysar inn i myrkjet
for å sjå om noko bevegar seg,og det gjer det jo ofte når det bles litt.
Augene festar seg på ein skikkelse som bevegar seg fram å tebake,og etter ei god stund
slår eg meg til ro med at det berre er eit tre som står å lear seg att å fram.
Eg pustar letta ut,men stirrar fortsatt på skikkelsen,og plutselig bykser den fremover å forsvinner i myrket.
Eit tre kan ikkje berre lausrive seg og stikke av slik,så eg slår alarm og vekker heile gruppa mi,som ligg godt innepakka i soveposer,og nok tenkte at det skulle bli ei roleg nått.

Eg e oppvokst i gock, altså ei lita bygd med bare noen få hus.
Så lite hus at min niese ikke tror helt at det kan bo folk der..

Og trærne kan gjøre det utroligste,
de kan gå de kan springe, med eller uten vind.

En veit aldri ka som kommer i mot deg når
blåsten og lynene,
dyrene og menneskene er
samlet til ett..

Og mørket har lagt sitt slør over menneskenes
sinn...

<t>et glimt inn i Drømmetida



så godt å få ta del i det gjennom en annens øyne</t>