<t>Ingenting i denne verden
rommer mer enn havet,
ingenting er så tålmodig
- som havet er -
det venter på sitt
bytte, lenge og stille kan havet ligge,
langt langt nede
i det stille dyp.
I det dypet har det også
uendelig med plass
for allt det jammer,
og den sorg som finnes.
Havet er trofast,
lover aldri noe,
aldri vil det være troløst
på sin vei.
Vi slipper kravene som stilles
av oss - det ligger der vugger
en vuggesang.
Lytter man godt nok
vil man høre havets sang,
den som synges for muslingene
på land..
Små barneføtter
tråkker sakte ned i små bølger
av salt vann, bølgene skvulper
sakte og dovent opp
mot land.
tilslutt kan man bare høre en dump lyd
når bølgene trekker
seg tilbake etter en tur på
land.
Havet gir, vi tar,
Havet tar og vi sørger over de tap,
men vi glemmer det i sommerens tid
da vi bader ute - i det fri.
Vi lever side om side
vi gir og vi tar.</t>