<t>Jeg laget meg et par sko, av det sterkeste skinn.
De har blitt laget i kjærlighet og omhu,
men ikke uten blod og tårer.
Før disse skoene ble laget, var min vei tornete og
strødd med spisse steiner. Mang en gang måtte
jeg lunte tilbake til mitt lune hi og slikke sårene.
De grodde vel, men ikke uten at de etterlot seg arr.
Mine sko er usynlige. De er laget av bitre erfaringer.
Skinnet er fra mine flådde føtter. Å de gir meg i dag
beskyttelse mot torneveien. Men noen ganger
stikker jeg meg kraftig, å veien til mitt hi er ikke lang.
Selv med usynlige og beskyttende sko, blir jeg såret.
Forskjellen ligger i at jeg nå er glad for hvert enkelt sår
som meg lengre ikke blir påført...pga mine usynlige sko.
Å de tornene som stikker igjennom, er få.
Men nok til å vite at jeg lever fortsatt.
Å nok til å vite at jeg fortsatt ikke er hel.
Selv med usynlige sko møter jeg utfordringer, som tvinger
meg til å se det jeg ikke ser...når jeg havner på en sti
som er strødd med roseblader.
Noen ganger spør man seg om det er rettferdig!
Mens man sloss med sitt indre, fordi man vet så godt svaret.
Jeg er et menneske i forandring.</t>