Sjaman.com – Forumarkiv

<t>Hun er i slekt med reinen og ulven

verre morderslekt finnes ikke

hvem vet hvor mange rein

hvor mange uskyldige liv

som ulven har på samvittigheten



det var den alfa-ulven

som satte fyr på Finnmark

og deporterte rein

til masseslakt

i Auschwitz og Birkenau



hvem vet hvor mange

liv som ble ødelagt



men det var en rein

som skilte seg ut

den var så vakker

og ulven var sulten

på ferskt kjøtt og velformede skinker

ulven reddet reinens liv

og slik gikk det til

at ulven og reinen fant hverandre



ulven og reinen

er forent

i hennes gener

og hennes indre



vil reinen flykte fra ulven

eller vil ulven fortære reinen?



vil pendelen svinge mellom ytterlighetene

ellet vil de til slutt

utligne hverandre?







dette er litt av et

familiekarma</t>

<t>Hm... eg ser deg ganske tydeleg her,ofela, fordi eg kjenner lusa på gangen.

Eh....det er ikkje godt å seie kva ein skal seie, men spekulativt,seier du?

Kvifor tykkjer du det er spekulativt?

Eg trur alle har litt av både ulv og rein i seg.

Eller ørn og ekorn..

Det treng ikkje bety så mykje , vis du ikkje vil det sjølv.

Integrer alt i deg og ver den du er.

Det har funnest utruleg mange, underlege "torygga beist" opp gjennom historien. :wub: :wub:



Dessuten; følgjer karma blodslinjene ?

I ei evt. endetid, vil vel i såfall det vere mange rare karmaknuter...</t>

"Final Tribe":
eg ser deg ganske tydeleg her,ofela

Hvem er Ofela? Ofela er fem bokstaver, et menneske er noe annet.



Om karma følger blodslinjene? Har ikke peiling. Men at ulike holdninger, roller og mønstre ofte overføres fra foreldre til avkom er det vel liten tvil om.

Jeg kaller dette spekulativt fordi historien er basert på antagelser og rykter som ingen gjenlevende vil bekrefte.

Nei,bevares, Ofela er til og med eit ganske kort og lite brukt ord.

Eg har nok feil, som vanleg.

Kvar gong eg får bekrefta at eg har feil, lærer eg noko nytt.

Det er ein allemannsrett eg benytter meg grådig av.



Eg ynskjer deg tillukke med jakta på familiekarmaen.

<t>Man kan finne mye rart hvis man begynner å grave i slekta, som får en til å se ting fra andre perspektiver.

Siste ord er ikke sakt. Det er lett å dømme ulven, men han var muligens spion for britene.

Dette ble kanskje litt unyansert, som vanlig :icon_confused:</t>

<t>Eh....ja?

Eg tykkjer du likegodt kan integrere blodsulven i deg med ein gong.

Det er greiast slik.</t>

<t>Hm. Jeg liker ytterligheter og har for vane å vri på ting for å prøve ut forskjellige måter å se ting på, men tro det eller ei er jeg egentlig bare snill og veldig empatisk.



:innocent2:</t>

<t>Javel. :eusa_pray:</t>

Nå ble det stille her ^-^



Klippet og limt fra Wikipedia:

Sverre Parelius Riisnæs (født 6. november 1897 i Vik i Sogn, død 21. juni 1988 i Oslo) var norsk jurist og statsadvokat, og var justisminister i Vidkun Quislings regjering i Norge under andre verdenskrig



Som justisminister var Riisnæs ansvarlig for tilpasningen av de norske domstolene og det norske lovverket som ga rettsgrunnlaget for de ulike nazistiske tiltakene og forfølgelsen av dem som ikke ville innordne seg disse og de tyske okkupantene. Slik sett tilrettela han for undertrykkingen, forfølgelsene, torturen og drapene.



Han var i 1941 blant pådriverne bak opprettelsen av først Norges SS og året etter Germanske SS Norge som en del av Waffen-SS



For sin innsats som SS-Sturmmann (visekorporal) i Waffen-SS fikk den militært uskolerte Riisnæs æresgraden SS-Standartenführer, som tilsvarer oberst i Allgemeine SS. Det var uvanlig å tildele så høye grader til ikke-militært personell; han hadde avtjent verneplikten i Norge kun som menig. Men dette kan forstås dit at SS-Hauptamt, SS' hovedkontor, hadde stor tillit til Riisnæs. Han ble også tildelt krigsfortjenestekorset med sverd. Riisnæs var uniformsopptatt og gikk under krigen ofte i uniform med tilhørende høye lærstøvler, enkelte ganger i hirduniform, men som regel i Germanske SS Norge-uniformen.



Riisnæs viste hele livet enkelte tegn på psykisk ubalanse. Det er også flere tilfeller av psykiatriske lidelser og mildt sagt eksentrisk oppførsel tidligere i familien. Hans kone sa i ettertid at dette var en grunn til at hun ikke ønsket å få flere barn med ham. Sverre Riisnæs viste også mange tilfeller av uvanlig oppførsel og fascinasjoner, både før og under krigen, og han var plaget av paranoide drømmer og forestillinger.



Det ble åpnet landssviksak mot Riisnæs 3. juni 1947, men rettsforhandlingene måtte oppgis 9. juni på grunn av hans sinnstilstand. Han viste en bisarr oppførsel i fengselet og ikke minst i retten, med skriking, roping, latter, dyriske hyl, grimaser og høylydte kommentarer, særlig til dommeren, og måtte iblant holdes fast av fire betjenter. Innimellom kunne han komme med knivskarpe resonnementer, godt forsvar og elegante formuleringer, for etterhvert gå over i skrik og roping. Riisnæs hadde god fagkunnskap i hva som må til for å bli erklært strafferettslig utilregnelig og slik slippe dom og dermed redde livet.



Retten bestemte at Riisnæs skulle til ny psykiatrisk observasjon, og han ble derfor i august 1947 sendt til Reitgjerdet sykehus i Trondheim.

I juni 1948 uttaler legen på Reitgjerdet at han er sinnssyk og at straffesaken mot ham skal stilles i bero i henhold til straffeprosesslovens §285, når tiltalte er sinnssyk. Etterhvert avtok den eksentriske oppførselen. I motsetning til mange andre ble Riisnæs friskere av å være innesperret, og skrøt etterhvert av at han hadde manipulert legene til å erklære ham syk. Han fikk etterhvert kvalifisert arbeid som ansvarlig for sykehusets bibliotek og viste gode talenter med blomsterbed og hageanlegg.



Etter flere mer eller mindre gode løsninger utover sommeren 1960 fikk Riisnæs lov til å flytte inn på et meget enkelt og primitivt lite småbruk Oppåsen i Hof-Åsa. Våren 1974 reiste Riisnæs til Italia, hvor han hadde fått plass i et kloster på Sicilia. Her konverterte han til katolisismen.

Bare avbrutt av en liten tur tilbake til Norge, ble han her til sent på høsten 1975. Han dro til bekjente i Wien og bodde hos enken etter en venn. Noe som var tenkt å være et kort besøk, varte imidlertid helt fram til februar 1985, da han brakk lårhalsen og måtte reise hjem til Norge.



Han ble lagt inn på Hovseterhjemmet i Oslo og bodde her til sin død 21. juni 1988, 91 år gammel.

<t>Diktet når inn til meg.



Men om dette er en beskrivelse av Riisnes sin personlighet så syns jeg det er noe som mangler: Levende moralsk og medmenneskelig innsikt.



Det ville det passet bedre å kalle vedkommende en ulv i blodrus, og med tunnellsyn, om man skulle brukemytologibilder for å beskrive hans personlighet.



mvh ailo</t>

<t>Jeg kan innrømme at medmenneskelig innsikt kanskje ikke er min sterkeste side. Diktet er smakløst og motbydelig, og det prøver heller ikke å være noe annet. Jeg har inntrykk av at sentimentalitet i vår kultur blir brukt til å dekke over mangel på følelser, og det har jeg ingenting til overs for.



Bare så det er klart; ulver har ingenting med nazisme å gjøre, jeg elsker ulver, ulver er flotte dyr og jeg håper for all del at arten tar seg opp igjen. For øvrig er jeg medlem av natur & ungdom (var med på å starte lokallag i min hjemby), dyrebeskyttelsen, NOAH –for dyrs rettighter, WWF og dyrevernalliansen. I fjor var jeg med på et brobyggingsprosjekt mellom miljøbevegelsen og sauebønder for å skape større forståelse for rovdyrene.</t>

<t>Men hvem er denne hun... den som introduseres i føreste ord, det trentes en avklaring, for Riisnæs er det ikke.



Jeg er for å bruke dyremetaforer i dikt, slik Garborg har gjort det i Haugtussa.



Du vet at diktet kan fungere som dikt sånn det står nå, og uten referanser til denne nazi-mannen, men det kan gjøres ennå mer dramatisk med å tydeliggjøre referansene litt, bare litt, ikke overtydelig.



Det er en spennende kjærlighetshistorie i teksten, der ulven redder reinens liv, et streif av ømhet og kjærlighet er det der, leser jeg. Ofte er det vel reinen som redder ulvens liv, kvinnen som redder mannen, eller er det bare noe jeg fabulerer om?



mvh ailo</t>

Nei, si det? Jeg tror det handler om å redde hverandre. Det bør vel gå begge veier for at et forhold skal fungere, eller hva ailo?



Diktet kan være min slektshistorie.

Jeg snakker om meg selv

som tredjeperson fordi jeg har et distansert forhold til meg selv (hvem nå det måtte være)

nazi-mannen og min mors mors mor har også sentrale roller i diktet

eller kanskje jeg bare fabulerer?