Sjaman.com – Forumarkiv

<t>I drømmen er

det ulven,

som sakte spiser

min rygg,



musklene som er der

bak er ømme

og såre,

jeg ligger

helt stille,



venter på at ulven

skal gå.

Det verker

i kroppen,

det er så sårt,



lydløst puster

jeg,

for jeg vente

på styrken min,



den som rant

som en elv

etter stormen

som var

i forige år.



Taus skriker

jeg, jeg vil ha megselv

tilbake..



Jeg vet



det er for sent.



Jeg begynner å leve

det nye livet mitt

NÅ,



Må bare vente

til ulven har spist

seg mett..



Tause øyne stirrer

ut i natten,

det ukjente

venter...</t>

<t>Fantastisk bra :respect:</t>

<t>Takk :icon_biggrin:</t>

<t>Det blir spennende å se det ukjente som venter</t>

<t>Du kan selv være sjamanulven.

Du er ulven.

Dens kjeft er din.

Ta en liten jafs av det som plager deg,

bare en liten jafs.

La så ulven fordøye det.

Så kan du/den ta en jafs til.

En dag er kadavret

spist helt opp.

Bedre det enn at

det ligger der og råtner.



ag</t>

Takk til dere alle som har svart og lest diktet mitt.



Jeg har tenkt litt på ulven og meg, vi har vært litt i utakt i det siste,

men det retter på seg.



Eg er ulven, eller ulven meg



Ihvertfall er det bedre nå..

<t>Å være sine indre stemmers alfa-ulv og ta + ha grepet om eget liv,

å finne årstidenes jaktområder,

det sikrer flokken og sinnets overlevelse.</t>