<t>Minne om en
tapt tid,
strømmer på og
sprenger seg frem.
Ingenting kan stenge
det ute lenger,
det vil ut og frem.
Tårene sprenger på
jeg kjenner all motstand
i min kropp
er sterkt tilstede.
En dyp sorg fra
mitt indre,
fra det dypeste dype
i en glemt innsjø.
Minnet fra en
svunnen tid,
en svunnen barndom
og et gråtende barn
i mørket...
...alene
Som en elv fosser
det gjennom mitt legeme,
bobler opp fra denne
glemte innsjø.
Piken med sorgen,
gråter som meg.
Hjertet åpner seg og
tar henne i mot.
Lille venn
du er ikke lenger alene,
du tas kjærlig i mot.
Tårer og sorg stilner og
mitt indre vann stilner.
Utmattet sitter
jeg tilbake,
med nok en bit
på plass
i mitt hjerte.
I kjærlighet forenes vi.
RITA</t>