Sjaman.com – Forumarkiv

<t>jeg kaller det tøff kjærlighet,



tough love



Når valget er tatt, og bevegelsen først er igang



ingen vei tilbake -



leve i ventemodus,

endure



samtidig

bevare kjærligheten i hjertet,



bevare tilliten, den gledesfylte forventningen

mot foreningen



som skal skje



en gang -



...



hindere

kriser



mistillit

feiltolkninger



alt hva vi har vært igjennom

på hvert vårt kontinent



den trådløse forbindelse

avhengig av moderne teknologi



der røyk også den ...



endure



utålmodighet i mangel på svar

mangel på avgjørelse



vente



tough

tough

tough

love



it is



holder ut det meste



jeg begynner å tro på det, utsagnet;



Kjærligheten utholder alt!



samtidig som tvil gnager

spørsmål stilles;

hva om ...

enn om ...



likegyldighet sniker seg inn,

men kun som skalkeskjul



hah, man kan lure seg selv!

-der sitter du og griner

igjen



tøff, tøff, tøff

kjærlighet





...</t>

<t>Ja kjærligheten er urasankelig, den har mange veier

en av dem er kaos energ, den følelsen må jeg kjenne på nå i nutid

takk for at du deler en viktig side/vinkling av kjærligheten :wub:

klem bast</t>

<t>Er kjærligheten sluttet?

Eller har den tatt nye former?</t>

"white flame woman":
Er kjærligheten sluttet?

Eller har den tatt nye former?

Kan den slutte? Jeg vet ikke.

Av og til virker den utbrukt.

Men det er vel bare emosjonene som er forbrukt, sinnet som er slitent.

Neida, æ står han av, som vi sier her nord.



Bast, kaos eller ro, er det ikke en evig veksling?



Takk for fine tilbakemeldinger. :wub:

<t>Kjærligheten utholder alt :wub:</t>

<t>,</t>

<t>Kanskje kjærlighet ikke er de store og heftige følelsene, men hvor mye du i stillhet kan romme i ditt hjerte og fremdeles strekke ut en hånd? Flott dikt</t>

"Dag":
Kanskje kjærlighet ikke er de store og heftige følelsene, men hvor mye du i stillhet kan romme i ditt hjerte og fremdeles strekke ut en hånd? Flott dikt

Dette var veldig fint sagt, Dag.



Man kan diskutere hva kjærlighet er, likevel er det jeg prøver på å beskrive kjærlighet under spesielle omstendigheter. Det er situasjoner som endrer seg, og hvordan bevarer vi kjærligheten underveis? Hvordan bevarer vi oss selv?

Hvorfor holder man fast under forhold som virker uholdbare? Hvordan velger man? Hjertet har sitt språk på tvers av alt. Noen ganger er det tøft, når man vil elske den andre på tvers av alle hindringer.

Men det er som det er sagt: Kjærligheten velger deg, det er ikke jeg som velger. Den har tatt bolig i mit hjerte, og hva annet kan jeg gjøre enn å følge den?

<t>Kjærlighet på trass ved å holde på parforhold som ikke er eller kommer i balanse mellom partene, er kanskje like mye en form for aggresjon som bare å gå uten å gjøre forsøk på å skape balanse? Forelskelse er heftig og en enveisgreie; den trenger ikke være gjensidig, men et grunnleggende kjennetegn på kjærlighet må vel være en form for likeverdig dialog over tid?</t>

<t>- utrolig hvordan vi kan lure oss selv med kjærlighet som skalkesjul ...



- å legge ned alle våpen og gi slipp på panseret, er tough rogue love and a choice I have



(forresten bra sagt, Dag)</t>

<t>Det kan se ut som diskusjonen går i en retning som beveger seg bortifra det jeg skrev om i diktet mitt.

Ikke at det spiller noen rolle, men jeg vil bare si at det jeg skriver om, er problemer som oppstår fordi man er på forskjellig kontinent, bokstavelig talt. Fordi computeren er crashet, og vi ikke kan prate sammen av den grunn. Og en haug med andre typer hindringer som oppstår, og alt jeg kan gjøre er å vente.



Kanskje er det trass som gjør at vi holder ut og ikke gir oss? Kanskje er det verdt å vente på, kanskje ikke.

Man kan spørre hvorfor to voksne mennesker på 50+ orker å stå i noe sånt som dette; et avstandsforhold mot alle odds? Jeg vet ikke. Jeg vet heller ikke om jeg har noe panser og våpen i denne sammenheng, som trenger å legges ned. Tvertimot føles det heller som. Jeg har lite å pansre meg med mens jeg prøver å leve med utsettelser og hindere hele veien, som om "noe" ikke vil at vi skal treffes. Kanskje er det vårt eget ubevisste, kanskje er ikke tiden moden. Masse spørsmål, som man kan stille seg, og som jeg stiller meg.

For meg koker det ned til hva jeg ønsker, hva jeg vil. Og jeg vil - at et møte skal finne sted. Det er bare så utrolig vanskelig å få det til. Så der står jeg. Og det kaller jeg tøff kjærlighet. Tøfft å holde ut å avstå fra det man lengter etter. Tøft å vente, å stå imot alle hindringer. Det ville vært så mye enklere å bare avstå fra hele greia, og si beklager, men dette blir altfor vanskelig. Bedre da å slippe det hele og fortsette tilværelsen uten. Men altså, det oppleves ikke som noe alternativ her og nå. Virker ikke som noe valg. Men det kan bli et tøfft valg som må tas til slutt. Kanskje det er det eneste riktige når alr kommer til alt.

Jeg sier det er tøfft fordi følelsene er så sterke, og det sliter på å leve med en slik usikkerhet.



Og det er det jeg vil si i denne sammenhengen.</t>

Hey, hey, vennen!



Min tilbakemelding er en reaksjon der jeg speiler noe jeg opplever

Ikke skriver jeg i en dikttråd hva diktets dikter bør gjøre ............

Ikke har jeg tid til mange ord, derfor tar jeg sjansen til å ikke bli forstått ...

Samtidig vil jeg gjerne bekrefte at jeg forsto deg slik du beskrev det nu nettopp



Dibbi dabba du.

Sonja

Takk for oppklaringen, Sonja kjære. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forstå det, så jeg prøvde på en forklaring for min egen del. Det gjelder også deg, Dag.



Klem til dere begge, og alle som leser. :wub:

<t>:wub:</t>

<t>Fint formulerte

ord befrir



fortid lever

i mytologisk nå



nye ord

presser seg på



gjennom jeg

går en vei.



ailo</t>

"ailo":





gjennom jeg

går en vei.



ailo

Dette traff noe i meg. Kiler noe i ryggmargen ...

<t>Gjennom jeg

går en vei

til de jeg

som alltid

følger meg

og til

jeg i deg.



ailo</t>

<t>det er livet som lever igjennom oss,

mer enn vi som lever livet ...



jeg berøres av andre jeg,

og vakre tråder vever veven,

vår livsvev



...</t>

<t>Det var fint sagt :wub:</t>

<t>Takk! :wub:</t>