Sjaman.com – Forumarkiv

<t>Selungen så på henne

med sorgfulle øyne

Så gled den ut i vannet

og forsvant ned i dypet



Dag etter dag

Uke etter uke

stod hun

og speidet utover havet



Ventet på et livstegn

Håpet på at det hele bare

hadde vært en drøm

Snart ville hun våkne

og alt ville være som før



En dag innså hun

at det ikke hadde vært en drøm

Ingenting ville bli som før

Med det samme

hun erkjente det for seg selv



døde håpet ut i øynene hennes

og en grå sky dekket for solen

Regnet fosset ned

samtidig som sorgen

flyttet inn i hjertet

og kuttet kjærlighetens bånd



En slik sorg

som skulle komme til å vare

liv etter liv</t>

<t>Evig sorg høres veldig trist ut. Dette minner meg om eventyret om havfruen som forelsket seg i en mann, eller han i henne. Men hun kunne ikke bli hos ham, og forsvant i havet... hun ble visst til skum...



Men det var "bare" et eventyr, et symbol, en arketype. Det er sikkert dette diktet også. Ingenting er for evig. Bakom drømmen er en ny drøm, og en ny en ...</t>

<t>Jeg er enig med deg at evig sorg høres trist ut. jeg vet ikke hvorfor jeg skrev dette diktet. kvinnen handler ikke om meg, det er ikke min sorg, alikevel føler jeg sorgen veldig sterkt.</t>

<t>Jeg er glad det ikke er deg, for jeg ble litt lei meg. :wub:

Vi har jo sorgen og alle følelser i oss, og den kan komme til overflaten for å fortelle oss noe, vise oss noe.

Kanskje sorgen rommer mer visdom, mer kjærlighet enn noen annen følelse? Iallefall mer dybde...</t>

<t>Diktet trenger en fortsettelse, en lysere stemme, for som du sier, bakom drømmen er en ny drøm :eusa_dance:</t>