<t>Smaken uteblir der jeg kjenner fornemmelsen komme.
Det knitrer som hissige flammer der kontaktpunktet står
buldrende, knitrende av påkjenningen.
Ettertenksomhet...
Hmmmm hva skjer egentlig?...visshetens latter tar overhånd,
og jeg snur meg rundt og faller dypt dypt inn i meg selv.
Frigivelsen er velkommen og etterlengtet.
Det kjennes som tusen sommerfugler fyller tommheten i hodet,
den har vært der en stund, tommheten.
Skjebnesvangert var det, og mange lekser lært.
Heretter velger jeg mine egne erfaringer,
min vev å veve på.
Og lykken står meg bi sier hjertefølelsen,
der den siste tråd av melankoni forlater hjerterommet.
Usikkerheten trår varsomt rundt meg nå,
den vet at styrken vender tilbake.
Jeg fant så mye,
så mye å være takknemlig for,
at røttene som hadde festet seg,
kommet for langt,
trekker seg sakte tilbake,
og fra et kjent sted,
dypt langt inne i meg
vokser det påny en kraft som var i ferd med å kveles.
Men som gjennoppstod i visshet denne gang.
Alt på grunn av en rosa pakke tyggis.</t>