Det ukjente

GjenopprettetMedlem

<t>stadig, stadig

ventetid

ikke kjedsomhet

men en liten uro, en forventningsfull undring

det er som jeg aner omrisset av noe ukjent

frostnettene

allerede her

legger rim over bakken

høstens siste hjertesukk

vinterens

komme

som et svakt ispust

fra nord

legger snart alt øde

og tomt

men ennå stille og nesten umerkelig

det som må komme

isrosene på marken mellom grønne gressstrå

tegn etter nattefrost

høstsolens milde stråler

har ennå kraft

løser opp tegnene

til en sang

øret knapt kan høre

men på nordsiden

i skyggene

blir frosttegnene stående

låst fast i minnet

kan bare forløses av hjertekraftens varme

bare da kan de hemmelige tegnene

bli forløst

til en sang

i vinden

i himmelrommet

til ny viten

det er så mange gåter

som romsterer i mitt sinn

hvorfor blir det sagt

at månens lys

er sønnens lys

og hvorfor blir det sagt

at solens lys

er morens lys

jeg aner konturene av noe ukjent

det er mer enn bare myter

det forvirrer meg og

tankene går i spinn

vil jeg noensinne få erfare

ikke bare tenke det

Milarepa du vet

kan jeg snart komme inn i hulen din

høyt oppe i de snekledde, forblåste fjell

jeg skulle så gjerne danse

både på månen og solen</t>

GjenopprettetMedlem

<t>Milarepa du vet!!!!?

Ja jag vet!...och så... shri så klart :icon_biggrin:</t>

GjenopprettetMedlem

<t>Hvem er det jeg som vet

hvem er shri som vet

er det meg

ja, jeg vet

men det er ikke helt klart for meg

ennå

det er noe som må åpne seg først

kanskje det bare handler om å

slippe lys inn i mørket

det skjer ikke med viljens hjelp alene

tror jeg

det vil ta den tiden det tar

før jeg er moden for det

jeg kan bare undre meg

i ventetiden</t>

GjenopprettetMedlem

<t>Dans langs veien,

i undring,

hør rytmen føttene dine

skaper

og snart

danser du med

solen og

månen</t>

GjenopprettetMedlem

<t>Takk Dag :icon_biggrin:

Undring fører meg inn i dagdrømmeri

så mange ønsker

som fører til begjær

som skyldes en lengsel

etter det som kanskje opprinnelig var og er

...

det er nok best å beholde minst en fot i jorden!

Og kanskje kan jeg kjenne rytmen

fra jordens indre

banke gjennom mitt eget hjerte

da kan vel også jeg høre sangen

fra universet til slutt?</t>

GjenopprettetMedlem

<t>Rytmen skapes

gjennom

fotens berøring

av jorden</t>

GjenopprettetMedlem

Edith Piaf, La vie en rose;

http://www.youtube.com/watch?v=rKgcKYTStMc&feature=related

kan jo danse til denne i ventetiden... selv om den går litt sakte...

GjenopprettetMedlem

Ja, hun er bare fantastisk. Så et utrolig flott teaterstykke om henne med mye dans i tillegg til sangen.

Her er en litt raskere sang som også kan danses til:

http://www.youtube.com/watch?v=a6cX61oNsRQ

GjenopprettetMedlem

<t>Oi, den var jammen god å danse til Dag!

Now I got a smile in my face too :icon_biggrin:

Kanskje jeg kom meg ut av handlingslammelsen.

Jeg fikk ulvens tenner i går. Jeg trodde det skulle bli

vondt når den tok meg i nakken for å få fart på meg.

Men det er visst noe som heter mild medisin for meg nå.

Jippi!!!!</t>

GjenopprettetMedlem

<t>:biggrin:</t>

GjenopprettetMedlem

Ja ha, Dag, du gode mann

vet du hva du satte igang

når du fikk meg til å danse

det fikk jo uante konsekvenser for meg

her trodde jeg det skulle forbli smil og glede

til jeg sto der over kjøkkenbenken dagen etter

og smerten kom som lyn fra klar himmel

fra et punkt på innsiden av høyre lår

der det møter skambenet

det var som å få en sylkvass korde tredd opp i seg

ja, ja, tenkte jeg, da det var over, det var bare et minne

fra den gang jeg hadde virkelig bekkenløsning

mild medisin sa du

ja ha, bare vent så skal du få høre...

jeg la det fra meg

hele opplevelsen

og tenkte ikke mer på det

men da jeg våknet opp i firetiden neste natt

gråtende, kom raseriet

"lurt" igjen til å være bare glad

jeg måtte jobbe mange timer med meg selv

der i mørke natten

i ukesvis forut hadde jeg gått med smerter

ja ikke så vonde da, det var mer som om

innsiden av låret var spent som en buestreng

og kunne ende i århundrets krampe, når som helst

til min forundring kjente jeg at den smerten slapp taket

i det jeg forsto litt av hva mitt sinne besto i

jeg fikk ikke lov til å romme vonde følelser som barn

ikke smerte og gråt, ikke fortvilelse og raseri

og jeg hadde ikke selv gitt mine barn rom nok

til å romme sine følelser

men nå er det healing på gang

for hele familien, tror jeg sterkt

det er aldri for sent å reparere gamle sår

og det skjer ikke ved at det blir trøstet bort eller feid under teppet

opp i lyset må det

samme hvor vondt det gjør

og jeg står han av

våknet med refrenget av denne sangen i natt

hadde aldri trodd at den skulle komme

på den tiden var jeg anti grand prix må vite

http://www.youtube.com/watch?v=IU-3UIT4dPQ

men jeg gjør ikke som C, jeg kler meg i rødt som denne damen her

i møte med det ukjente;

http://www.youtube.com/watch?v=UHBHH0BK5ys

Skål for livet gjennom døden :beer: (livseliksir)

Det har kanskje ligget i kortene hele tiden...

se her hva jeg fant;

The last laugh/future

The potent power of the future.

The exalted cycle of transformation.

Freedom from karma through humor.

Den som lever får se.

Det er nok mange år fram i tiden får jeg håpe.

Imens forbereder jeg meg.

OG DER KOM SANNELIG

VINTERENS FØRSTE SNØFLAK

DALENDE NED FRA OVEN

GjenopprettetMedlem

<t>Flott å høre om din dans

inn i det helende

- helhetens -

rom

hvor vegger

løses opp og det ukjente

ønsker deg velkommen

om morgenen

og du kan velge

om du vil gå i rødt eller blått

med et smil

som berører verden</t>

GjenopprettetMedlem

<t>Takk Dag, for helende ord.

De fikk meg til å forstå mer av en drøm jeg hadde for over en uke siden.

Jeg drømte at jeg var på et storkjøkken sammen med en annen. Det var

en stor ovn i midten av rommet. Rommet var så rent og ovnen så nesten

ny ut. Jeg fikk beskjed, av en stemme i løse luften, at nå var det nok gnikking

og gnukking, nok vasking. Vi skulle lage mat til en gruppe som var i naborommet.

Jeg kunne se ut mot dette rommet. Når jeg leste dine ord Dag, så ser jeg at

den ene veggen mot det rommet var borte. Det var et rom fylt av lys og det var

tre ganger så stort som det rommet vi var i. Men det rommet var ikke definert

av vegger og tak, det var bare lys. Det er dette rommet som skal bli det nye

kjøkkenet. Og så fikk jeg beskjed om at fra nå av var det mat og noe med drama

som skulle gjelde, ikke mer vasking og rydding av dette rommet. Så ble det klart

for meg; jeg skulle ikke "gjøre" så mye selv mer, det skulle bare være "energidrama"

som skulle virke på meg, ved at det ble "trykket" mot bestemte punkter på kroppen.

Det var jo dette dansen utløste. Og dans er jo godt for to ting til; jeg stopper opp

med å tenke så mye da, hodet får en liten pause, og jeg blir jordet.

Så i går, etter å ha tatt en svingom til den låten du la ut til meg,

ga jeg meg over og lot bare energiene jobbe i meg, Rett som det var,

sovnet jeg. Da jeg våknet, var de tunge energiene/følelsene løftet opp

til hjertet, det har jeg kjent før, så jeg visste at det var en annen form

for rensing, enn å rydde og vaske nede på "gulvet".

Men det jobbes samtidig nedover begge lår og på rumpen også.

Så jeg er vel ikke helt jordet før prossessen har gått sin gang,

helt ned til fotsålene? Da kan jeg vel ta skrittet å gå inn i det nye

rommet, eller...?

Ulven kommer til meg stykkevis og delt. Til nå har jeg fått potene,

ryggen og tennene, og kanskje øynene, men de er røde og blodskutte.

Jeg trodde det var lederulven jeg, men det er nok ikke det. Det er den

sårede ulven som kommer tilbake med sine sår som må bli helbredet,

tror jeg nå.

Kvelden forut for drømmen hadde jeg synsbedrag, tre ganger. Jeg

så en salamander som bevegde seg på gulvet, to ganger. Først var

jeg sikker på at det var riktig, men så så jeg en gang til og oppdaget

at det bare var en hallusinasjon. Senere dreide en tung (i virkeligheten)

gjenstand på seg. Jeg viste jo med det samme at det bare var et synsbedrag.

Jeg ble kvalm av frykt. Hva er det som skjer med hjernen min. Tenk om

jeg holder på å bli gal? En ting er når jeg selv forstår at det bare er en

synkverving, en illusjon. Men hva med de gangene det skjer og jeg ikke

vet det selv? Enn om det er noe i veien med min persepsjon, da vil jeg

jo mistolke sanseinntrykk hele tiden.

Det er så mange "virkeligheter" å forholde seg til, at det er ikke rart at

jeg føler meg forvirret. For mange uker siden, fikk jeg følelsen av at rumpa

mi og lårene mine var tre ganger større enn normalt. Det var en uhyre deilig

følelse, som varte i noen dager, helt til jeg la hendene på rumpa og kjente

at den var som før. Jeg ble litt snurt da, at alt det deilige forsvant sånn helt plutselig.

Men da var det noen som sa til meg, at vi har jo en åndekropp også. Men de to

virkelighetene kjennes det greit å skille på, det er liksom OK. Da er det verre med

ytre sansebedrag. Da rumpa og lårene føletes tre ganger større, opplevde jeg det

jo innenfra, det var en følelse i meg selv. Men da jeg så ting, både innbilte

og virkelige, bevege seg, var det noe utenfor meg

Jeg holder på å lese noen bøker om "clear dream"/"yoga dream". Der står det

at vi har to typer drømmer. De aller fleste er karmadrømmer, uhyre få er

klardrømmer. Karmadrømmene kan lære oss å forstå at det bare er en illusjon,

også i "våken" tilstand; alt er illusjon. Så da er fortidens karma også en illusjon,

eller? Hvis karma er tung energi, så vil jeg ikke gjennomskue at det er en illusjon

før jeg har renset og ryddet opp i det. Er det dette min reise i mørket hjelper

meg med å gjøre?

Hvis jeg skal reise inn i det rommet som er av bare lys, må jeg avgrense det da?

Må det få vegger, gulv og tak, bli et klart definert, avgrenset rom? Da må jeg

få litt mer selvdisiplin for å få orden på det. Det blir også en møysommelig jobb.

Til slutt blir kanskje jeg også, i stand til å ha flere bevisstheter i hodet samtidig.

Det er lov å håpe :icon_biggrin:</t>

GjenopprettetMedlem

<t>Vet ikke lysrommet må avgrenses. Solen kjenner på sett og vis ingen grenser, og derfor kan vi leve her på jorden i akkurat passe avstand, en livgivende avstand, fra flammehavet hvor en passende mengde solenergi kan nå oss. Vi trenger ikke gjøre noe for å ta i mot fra solen, den gir like villig til en Hitler som til en Gandhi, lyser opp det rene som det urene uten å lage noe skille.

Det er vanskelig å ta inn sine gale sider, men vi, som verden, rommer også galskap. En vis mann jeg møtte sa at hvis du føler at du er på ville veier, så er det bare å jorde deg ved å vende tilbake til hverdagens trivialiteter hvor vi har rimelig god peiling på hva som stemmer og ikke stemmer. Når du baker knekkebrød, er verden i ro og verdsetter en håndterlig kjærlighet.

Dansing er fantastisk nettopp fordi hodet kan få hvile og de sterke følelsesmessige energien i musikken får rom til å helbrede uten å måtte gå omveien om våre tanker om hvordan ting henger sammen eller bør henge sammen. Helbredelse venter bare på en åpning...</t>

GjenopprettetMedlem

Baker du knekkebrød Dag

Det var godt jeg ikke leste hva du hadde skrevet, før etter at jeg

hadde fått opp mer sinne i går. Det var godt at jeg ikke hadde et

bilde av Gandhi og Hitler på netthinnen, der jeg satt og pustet og

tok imot et sinna barn inni meg.

Våknet nettopp opp av en drøm, der jeg reiste gjennom en brunbeige,

illeluktende pøl. Og mens jeg, i halvvåken tilstand, kjempet meg opp

til overflaten, tenkte jeg, at det var jammen godt jeg ikke kunne kjenne

stanken i alt det heslige. Men jeg fikk opp et slags minne om lukten.

Og akkurat like før jeg våknet helt, plopper det opp en liten, hvit skikkelse,

ut av gjørmepølen. Du ser ut som en bitteliten seiersgudinne, tenkte jeg, i

det hun sa; jeg elsker. Hun var ikke mer en noen få centimeter stor. Og så

forvandlet hun seg til en lysalv med en tryllestav.

Jeg måtte ut å se på stjernehimmelen etterpå. Og vet du hva som skjer

der oppe på himmelen; et stjerneskudd fyker tvers gjennom Orion. Hva

mitt ønske var, må forbli en hemmelighet hvis det skal bevare sin magi.

Jeg leste et sted i går, at når energien jobber i hjertet, så er det jording.

Og hjertechakraet blir jo av og til kalt for jordchakraet. Og i meg jobber

det ganske kraftig der om dagen. Ja, så kraftig jobber det i hjerterommet,

at jeg bare må legge meg ned midt på lyse dagen. Og så sovner jeg av

utmattelse. Derfor er jeg litt døgnvill for tiden. Men, men... det går seg vel

til etterhvert.

Velsignet være natten :wub: