Sjaman.com – Forumarkiv

<t>Ingen ord



blir herved skrevet og



ingenting blir heller sagt





Alt er bare forunderlig å nervepirrende stille



avkledd i sin nakne prakt



føles ingenting som



denne kraftens nærende kilde





Munnen hviler i ansiktet



på den gamle forseggjorte statuen



av dinosaurus bein å eike tre





og forteller med tanker sunget av stillhetens kor



om en tid da verden



ble skapt igjen



å igjen



av dansende ilder ,hvirvlende vinder



av fossende- vann og nærings rik jord





Ingen ord blir saktens skrevet



Og ingenting blir



heller sagt



Eller sunget om



i god larmende takt





Ingen ord kan faktisk fremme



stillhetens velgjørende fred



Ingen ord kan faktisk stanse



flommen av tanker som slynger seg ombord



i mitt vindherja orme bol





Ingenting blir født som ikke er en del av alt



Ingenting blir skapt som ikke er en del av skaperverket



Ingen biter er for små i det store pusle spillet



ingenting eksisterer utenfor den store mandalaen



der ingenting regjerer finnes rom for alt





Ingenting eksisterer som en øde øy



i den fjerne østen



Alt henger sammen



i en vev av hendelser





Der ingenting er umulig



ligger alt på lur



og vokter over seg



og sine</t>

<t>Usynlige tråder forbinder alt i den store veven ... slik våre funderinger veves sammen ...

Alt er i alt, dette tenkte jeg å skrive om, men så gjorde du det istedet ... Takk for det.</t>

<t>Usynlige tråder forbinder alt i den store veven ... slik våre funderinger veves sammen ...

Alt er i alt, dette tenkte jeg å skrive om, men så gjorde du det istedet ... Takk for det.



(hvorfor kom det opp to ganger??)</t>

<t>Et forundret hjerte

kan kjenne fred



sier barnet

og ser opp

på sin far</t>

<t>:biggrin: :eusa_dance:

ingentin er som å leke med ord

plukke tråder

og neste dem sammen

te nye puslespill



lage nye bilder av gamle trådbita

som skape bølger i havet

små rørelser

som lage bølger

en kan lek med

:biggrin:</t>

<t>Ingenting er som å lese dine skrevne ord

om ingenting

som likevel rommer

mye mer enn ingenting</t>

Ut av ingenting

fødes en vind

som blåser i stillhet

med en orkans styrke

gjennom hjerte og sinn



verden er ikke som den var

men allikevel virker den kjent



ut av ingenting

begynner verden å snurre

heftigere og heftigere

i rasende fart

rundt og rundt

det er bare å holde seg fast

og henge med i svingene



verden er ikke som den var

men allikevel er det som jeg minnes

noe fra forgangen tid



ut av ingenting

fødes det tanker og en kraft

jeg ikke visste noe om

og jeg frykter for at jeg har blitt gal



verden er ikke som før

men allkevel er det en stemme som hvisker

at det som vil komme også er kjent



det som før var nede har blitt oppe

det som før var oppe har blitt nede

for å ikke bli lammet av frykt

for å ikke fryse fast

må jeg virkelig bli rasende, eitrende sint

for å komme meg fri

for å fortsatt være i flyt



og jeg som bare søker stillheten

og lengter etter mildheten

men noen har sagt at midt i tornadoens øye

er det dørgende stilt

og på bunnen av depresjonens krukke

ligger håpet og venter

det vet jeg



verden er ikke som før

den har gått av hengslene











En lenke om å dikte, ensomhet, galskap, å miste masker å sånn...;



http://www.hermitary.com/solitude/gibran.html

<t>Ingenting er som å få litt oppmerksomhet.

Takk.

Likte godt å lese Khalil Gibran.

En fakkel bærer er han.</t>

Khalil Gibran viste seg å være en fakkelbærer.



Han lyste opp i mitt mørke, slik at jeg måtte se.

Jeg våknet opp med blodsmak på leppene i natt.

Og så ville jeg bare flykte unna.

Det er ikke verdt det, følte jeg, å få tilbake kraften.

Jeg vil ikke ha den, hvis jeg ikke greier å finne hjertekraften samtidig.

Jeg vil ikke ha kraft fra instinktdypet, det er alt for heslig.

Men før jeg greide å flykte unna det heslige, husket jeg en reise

som en venn hadde fortalt meg om. En reise i det ytterste mørke i menneskesinnet.

At det handler om å tåle å møte det og stå i det.



Kraft i seg selv ble til blodrus.

Det handlet om et gammelt mønster.

Det å konkurrere om å bli sett.

Det å måtte lukke hjertet mitt og velge å bli flink.

Til slutt skjønte jeg at jeg ikke hadde annet valg den gangen, i barndommen.

Det handlet om å ta de valgene for å overleve.

Nå som voksen, i ensomhet, kunne jeg fjerne noen masker,

være i en liten stund; naken, hudløs og sårbar.



Jeg er utrolig takknemmelig for at jeg kun får opp litt av disse

følelsene, på innstinktnivå, om gangen. Jeg greier ikke å romme alt mitt

mørke ennå. Det er heller ikke meningen. Det sitter så dypt, det er

så skjult, det er så forferdelig skremmende. Det ville ha endt med

forferdelse, skulle alt komme opp på en gang. Jeg takker Ulven for

at den kommer til meg stykkevis og delt.



I natt har jeg skrevet en pm til deg Tele. Men jeg trykket på noen

"feile" taster, så alle ordene forsvant ut i det blå. Akkurat i det det skjedde,

åpenbarte det seg en stor sirkel med mange sjamaner oppe i det høyeste.

Da kom kjærligheten. Kjærligheten finnes, også for meg



En god dag ønsker jeg dere. Takk for at dere er mine lærere og speil :wub:



http://www.youtube.com/watch?v=fPEeIf4IOGI&feature=related

<t>For en fin tråd :wub:</t>

<t>Flott dikt om alt

og ingenting som henger

så tett sammen og skaper

så mye liv</t>