Jeg vet det
fordi jeg nettopp nå
går i gang med å formulerte
hvem jeg er.
Det må tas et skritt av gangen.
For jeg vet at
jeget ikke eksistere,
men jeg erfarer det ikke.
Derfor leter jeg meg frem
med språkets hjelp.
Egodøden er katastrofen
for jeget, er en hel verden
som går til grunne.
Først bruker jeg
et gammelt knep,
nemlig naturens elementer.
Kanskje skaper det avstand til jeget og
nærhet til ikke-jeg?
Om det virker
gjør det overgangen enklere.
Jeg er en furu i lia,
jeg er en stein i ura
under furua.
Jeg er en dråpe som formes
i en mørk sky
over Andesfjellene.
Men disse knepene er ikke lenger troverdige.
Sinnet lar seg ikke overliste.
Det er for vant med
disse metaforene.
Tanken lar seg ikke lure
gjennom labyrinten
til den døren
som åpner seg mot universet.
Dette er ikke et dikt
om du tror det.
Menn skriver ikke dikt.
Forresten...her er
så underlig.
Er jeg havnet
på riktig klode
denne gangen og
helt uten å vite hvordan?
Ailo Gaup
