Opp fra en stinkende sump av følelser
stiger mitt nyvåknede jeg
hammen er gammel, brukt og litt slitt
rødøyd og sliten speider jeg rundt
ser etter det som forstyrret min dvale
snerrer og glefser hissig mot verden
som sendte meg inn i min søvn
morgengrim, arrig og mager av hunger
skrever jeg ut fra mitt leie
jakt er det første jeg tenker på
hevnens tanker er de som kverner
og alle minner om det som var
jeg kvesser klør på nærmeste stamme
noen skal få blø i natt
en stemme så liten og sped
hvisker mot meg i mørket
umerkelig smyger den seg inn i mitt øre
jeg rister på hodet, vil ikke høre
lite aner jeg at jeg alt er fortapt
den synger om kjærlighet og lys
om menneskeverd, alt som er vakkert og sant
jeg brøler min smerte ut i stumme tårer
sulten gnager i forvridde innvoller
jeg kjemper og faller, reiser meg
og kjemper påny
jeg biter og river i kjøtt og bein
kampen står om liv og død
og livet vinner
jeg er overvunnet, føler meg bastet og bundet
skjelvende av frykt og skam
med lukkede øyne av frykt for å møte
min overmanns triumferende blikk
ligger jeg rolig og venter på dommen
stemmen hvisker påny i mitt øre
jeg lytter fordi jeg har intet valg
den beroliger meg med sin milde stemme
jeg slapper av og lar den løfte meg opp
med sin sang
å,gud seg forbarme, der er de igjen
ord om kjærlighet, nærhet og varme
jeg er lamslått av skrekk, men jeg lytter fremdeles
ordene treffer meg med sine piler
de treffer i hjertet
pilene er som små tankefrø
som sakte spirer, slår rot og vokser
fra sjelens dyp strekker de seg fram
da de når hjertet, banker det i fryd
forventningsfull og bevende
ordene kommer i en evig strøm
og langsomt åpner mitt hjerte seg opp
lytter og vokser i takt med jordens seige puls
en kraft tar over min kropp og sjel
den er fremmed, samtidig er den min
jeg lever! jeg elsker!
jeg roper det ut så alle kan høre
borte er frykt og forkrøplende angst
kroppen fylles av nærende tanker
og sjelen strekker seg opp til det høyeste punkt
hjertets grenser brister, det vokser
inn i lyset det higer, til altet
å, store ånd, jeg er her
i etterdønningenes stillhet jeg ligger og våker
kjenner freden som salver mitt sinn
det finns ikke hat, ikke hevn, ikke hunger
kun kjærlighetskraft fra moderen
og kjærlighetsvilje fra essensen
og kjærlighetens lys fra Den Store Ånd
Når det er som aller mørkest kommer lyset.