Sjaman.com – Forumarkiv

Den røde solnedgangen over
Røa-skyline av trær
som et hjerte av langsomme
pulsslag i himmelen

med farger og kraft fra
en palett som ikke synes
men som styres av tiden,
tiden som tikker i alle
levende hjerter.

Jeg spør Google
om tid og univers
og kraften som skaper livet,
og mens motoren søker
i cyberspace

hever jeg øynene
fra skjermen og ser ut,
der er himmelen allerede
blitt blå.

Denne forandringen
slår inn i meg, slår
gjennom synsnerven,
inn i hjernen som sender sine
eksperssmeldinger til kjertler,
blodbaner og organer,

og til tankeorganer og ord.
Disse ordene du leser her
stikker seg frem
i konkurranse med andre ord.
Slik blir dette til,

dette diktet om solnedgangen
sansninger og ord
varme ord og kalde.
For den stemningen
som det røde skapte

ble oppløst av det blå.
Jeg bruker min uro
til å stille meg i harmoni med
forandringen i det ytre landskapet

og i det indre.
Det gamle sinnet
undersøker universet.


Ailo Gaup

Et flott dikt om å leve i sin indre klokke, slik jeg opplever det.
Tror jeg slår av datamaskinen og setter meg under et tre, jeg gitt ...

Til Liljee

Takk for reaksjonen din.

For meg er det en undersøkelse av forbindelsene mellom sansning og ord, og under ligger det gamle sinns visdom og vil gjerne komme gjennom.

AG

  å bruke uroen
til å stille seg inn

nydelig!

lurer på hva uroen sier til det, det hadde den ikke tenkt på....

  alkymi