Min barndoms skog
av marmor og sølv,
nese mot nese med elgen,
maur som lo slik maur gjør.
Hver sti jeg gikk i blinde
hver krok ga energi.
Her,
møtte jeg livet.
Skumringens venner tittet fram
i syreeng og klukkebekk,
lukten av latter,
lyden av blikk.
Ensomhet i flersomhet.
Usynlig jeg ble blant trær og skygger
hemmeligheter tystet,
elgen lyttet lik meg.
Tilbake i min barndoms skog
skriker mitt hjerte sitt såreste skrik.
Uvitende menneske, bulldoservenn,
mitt rike er borte,
min verden er tom.
Går meg vill blant døde venner
skrikene lydløse
alt uten liv.
Min kropp synker ned i jord og blir dekket
av vissent løv og sprikende grener.
Tørre tårer renner,
usynlig .
Intet liv,
ingen vilje,
men se.
Bestemor furu står trofast og venter
gammel og blind,
med stemme så sterk.
Kjempe min datter, du må kjempe
Mitt øye jeg ga,
for at du skal se.
Se min datter.
Se.
Det er alltid leit å miste kjære venner
Men visdommen lever videre i deg
Inger Lise
