Jeg er som isen om våren
solen har begynt å tine meg nå.
Vinteren var hard og brå
jeg har holdt meg hard og sterk
for ikke å briste.
Solens varme smelter isen sakte.
Litt og litt blir til små elver av vann.
Mitt ytre, harde skjold
blir nå næring til jorden
for å skape nytt liv.
Tett i tett med steinhard is
er jeg like flott og sterk.
Hva vil skje når solen tiner vekk
hele mitt ytre fasade?
Består min eksistens i noe annet
enn akkurat dette?
Det begynner å bli riktig hett her nå.
Det frister meg å følge de elver søte og små,
uskyldige der de renner
er de mine venner eller skal jeg la dem gå?
Varmen tar meg, jorda brister
jeg prøver å holde fast
Hva er det jeg mister?
Hva finnes igjen av meg
når alle mine sterke skjold
har gått sin vei?
Så står jeg her naken
og hører en røst så lett
"Hei min kjære,jeg er vinden.
Hadde du glemt meg helt?
La oss kjærtegne verden sammen,
du og jeg... ¨
Det er det som er den rette vei"
¨
(er et par år gammelt dette her hvis man kan sette alder på et dikt...?)