Stien synes
svakt blant
mosen og molden
du går på.
Den snirkler
seg innover
og mørket
omslutter deg.
Din angst
for det ukjente
gjør at du ikke
lenger ser
stien som
du går på.
Famlende og søkende
leter du etter lyset
og du aner at den
ligger et sted
der framme i
horisonten.
Din frykt gjør
at du ikke lenger ser
stien som du går på.
Hvileløst i mørket
går du sammen
med din frykt og
din redsel.
Mørket må vike
for lyset, og du
må være villig til
å møte din frykt
med hamrende hjerte,
og svetteperler på
din panne.
Lysets stråler
treffer stien, du ser
at du er i ferd med
å endre kurs.
Hjertet ditt slår
ikke raske og
hamrende slag lenger.
Rolig går du videre
på det som er din sti,
med lyset i hjertet, og i sinnet
du er blitt en
ekte stifinner.
Din sti er ganske
så klar, du vet hva din
oppgave er.
Mørket må vike
for lyset, og frykten
må vike for det
ukjente.
"Maeve"
