Den svarte pelsen
(En hyllest til Baltus)
Med et rovdyrs eleganse
og et dovendyrs latskap,
den spisser ørene,
gløtter på øya.
Er det mat?
Langsomt skynder den seg,
den svarte pelsen.
Til skåler med mat, vann og mjølk.
Spiser grådig,
drikker begjærlig.
Pelsen strekker seg,
vasker seg,
for deretter å finne utkikksplassen
i vindusposten.
Der kan den svarte pelsen
ta et overblikk over naturen
uten å bli kald på snuten.
Den svarte pelsen,
ingen bekymringer,
gjesper,
trekker seg tilbake til godstolen.
Krøller seg sammen
og blir liggende til neste gang
sulten eller behovet for litt kos
melder seg.
Den svarte pelsen
som aldri sier noe,
men som du likevel alltid kan snakke med.
Den lytter til det du har å si,
blunker litt,
gir deg ro i sjela.
Denne svarte pelsen.
Baltus,
en katt,
ni liv.
