Mannen i hvitt.
Det er grått.
Det er kaldt.
Høsten griper tak i bladene,
river dem av greinene
for at de skal falle til bakken og dø.
Regnet hjelper til.
Millioner av dråper pisker ned,
livsgivende dråper,
som samtidig er med og dreper.
Naturens krefter lar seg ikke stanse,
lar seg ikke tukle med.
Alle...?
Også hos meg,
var det dråper.
Millioner, milliarder,
fulle av liv,
proppfulle med informasjon og viten.
De som engang stormet frem
med iver og lyst,
de er ikke der mer.
De ble ikke offer for regne eller vind.
De levde uvitende om sin skjebne.
Helt til...
Helt til mannen i hvitt
tok kniven frem.
Snittet var kjapt og brutalt,
og den viktige transportveien var brutt.
Millioner og milliarder
av yrende spermier
skrek klagende og fortvilt
den dagen de endte sine liv
under mannen i hvitt sin lynskarpe kniv.