De sa du var full,
av drikk og hor.
De måtte jo vite,
for andre hadde sett
din ustøe gange
og vaklende skritt.
De sa du var lat,
for du jobbet jo ei.
De måtte jo vite,
for andre hadde sett
dine daglige turer
til Rådhusets bord.
Dømmende og uvitende
om ditt ødslende liv,
de uttalte seg,
Herrene, Damene
i sine "plettfrie" hjem.
De ante vel lite
de som visste så vel.
Hadde de kunnet se inne i ditt hode
ville de krympet seg selv.
Istedet for hån og dømmende snakk,
de ville reist seg i respekt
og uttrykt sin takk.
Aldri skrøt du av din bragd.
Aldri ble vi plaget av din redsel og sorg.
Istedet ble din godhet vår faste borg.
Glaisdale, Murmansk, Scharnorst og Stord,
skipsnavn og havner.
Bølgene og vinden bar deg hjem.
Aldri glemmer du
kameratenes skrik
som druknet i olje og blod.
Fortvilte ansikt
som forsvant i havets dyp
og som aldri ble båret hjem.
Hvor var de allvitende?
Når du kjempet
blant vrakrester og brennende lik,
blant olje og synkende skip.
Ord får vinger
fra den spottendes munn.
Båret frem av ånden
til et forgiftet sinn.
Men sannhetens blikk
som en ørn fra oven,
klippet dens vinger
og fikk siste stikk.
Takk for alt pappa.
GjenopprettetMedlem
