I denne natt
da hele månen lyste
sto jeg på en høyde
i Nordmarka.
Jeg joiket om Gouvdageaidnu
og lengtet så etter
mine stammefrender
at hjertet gråt.
Månekvinnens nærvær
åpnet mine sanser
så jeg kunne se
alt på jorden og over.
Dere er mine stammefrender,
dere som vandrer
på månestråler
opp det usynlige fjellet.
Dere er mine stammefrender
som blir ved å vandre
selv om skyene
kommer drivende fra vest.
Dere er mine stammefrender
som finner veien dit
hvor de lysende strålende
viser veien videre.
Stunden og månen ble full.
Følelsene falt på plass.
En hel månefamilie
fulgte meg hjem.
I morgen
skal jeg tromme
månerytmer
til solen.
Ailo Gaup
Utroligt smukt, den følelse man har ved fuldmåne... Wow
Hilsen Shamanen