Du vet det.
Han er her igjen,
og du forbanner minnene som velter frem.
Dypt der nede
bygger det seg opp.
I hver eneste lille krok av kroppens indre,
små, men mange ubetydelige skrik.
De kommer frem fra alle steder.
De samler seg og møtes,
og alle skal samme veg.
Etterhvert som følget vokser
begynner du å merke det.
Svetten kommer, muskelene dirrer,
øya ruller og du hiver etter pusten.
Du forsøker desperat
å bli kvitt bildene som ruller frem
lik en film du aldri har likt.
Men nå er snart alle de små samlet
og tar sats for å slippe ut.
Det er ditt beste og eneste våpen
mot han du ikke kan røre,
for da vil du straffes atter engang.
Du tenker som så,
det hadde vært verdt det.
Men fornuften veier tyngst
og skader deg minst.
Så er tida kommet,
de er alle samlet,
og trenger seg ut i ett eneste langt skrik:
AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAGGGGGGGAGGGGGGHHHHH.H..H...H...
Du synker sammen
utmattet og sliten.
Glad det er over
men samtidig trist,
for du veit,
det er ikke siste gang.
Du fortsetter og imponere
