Sjaman.com – Forumarkiv

Plutselig,
så er det der igjen:
uro,
frykt,
kvalme.
Bildene som kommer
er like uhyggelige hver gang.

I drømme og i tankene,
situasjoner som plager din sjel.
Du banner og sier,
tøv,
ta til fornuft.

Blikk og smil,
så er det der igjen.
Du prøver å late som ingenting,
smile selv.
Men ansiktet føles som asfalt,
stivt,
svart,
seigt,
Du greier ikke slappe av
og fri deg fra tanken.

Det er avskyllig.
Det er grusomt.
Smertene jager
som ei forgifta pil gjennom kroppen,
og du har lyst til å skrike.

Men innerst inne,
så vet du at det ikke er noe.
Det er jo bare sjalusi.

Du skriver så bra at du kunne gitt ut dikt samlings bok 

Det e ikkje sånn at det glede mæ å lese at du har slik innsikt i sjalusiens fengsel... men nok en gang "fengsle" du meg med dine dikt 

Du kan sette ord på det
vi andre knapt kan tenke...

Utrolig bra skrevet - kjenner meg igjen!

Og når det kommer, så vet jeg at jeg må ta noen runder med meg selv og fortida, som du skriver om i et anna dikt.

Æ gir mæ bare over. Smertens mesterdikter. Hu!