Lik et spøkelse
nesten usynelig og uten substans,
henger den på skuldrene.
Hver gang du synes du har fått fatt i den,
glipper den mellom fingrene
og blir uformelig utagbar.
Du tror den er vekk,
men plutselig er den der igjen,
to skritt foran deg.
Henger seg nådeløst på deg,
klemmer,
trykker
og stikker deg litt stadig vekk.
Lik en skygge
på en sollys dag,
henger den
alltid i nærheten.
Den gjemmer seg i mange rom.
Dører må åpnes,
alle de lukkede rom må åpnes,
slik at fortida kan tømmes ut
og forsvinne for godt.
Ja, Wolf, er det ikke på tide å gi ut en diktsamling...
Eller har du allerede gjort det?
