Når mørket lukker seg rundt granskogen
lik ei enorm kappe,
og fullmånen glir over toppene
i sakte film,
da kjenner jeg det rykker og river i meg.
I det fjerne
hører jeg frendene hyle.
Jeg river den siste rest av samfunnet
vekk fra sjela
og løper barfot gjennom skogbunnen.
Tærne og mosen glir i ett
og naturen fyller meg
nedenfra og opp.
På toppen
i skinnet fra fullmånen,
står de,
frendene.
De møter meg med urgamle hyl
og logrer gjenkjennende
når jeg med et byks
står midt iblant dem.
Hylet starter lengst inne
i et nesten glemt rom,
med aner helt tilbake i urtiden.
Hylet vokser i styrke
og sammenfaller
med resten av koret.
Nå er vi ett,
naturen og jeg.
Aaaaoouuuuuuoooooouuu
