Tida går sier vi.
Tida har alltid vært her
og vil alltid være her,
mens vi,
vi går.
Vi fødes, vokser, eldes og dør,
men tida...
Tida er der urørlig
ligger der å venter.
Ser på oss
som kommer og går.
I mangel av bedre viten
lagde vi klokka.
Klokka som likestiller tida med oss,
den går.
Tikk takk sier den
og vi smiler fornøyd
over å ha fått tida til å gå.
Men smilet forsvinner
når vi oppdager
at klokka tikker og går
lik en tidsinnstillt bombe
for vår egen lille tilmålte tid.
Når vi er borte
tikker klokka videre,
mens tiden,
den ligger der urørlig
og smiler.
sterkt
at jeg
vil brenne
fliseveden min
ska den få
- evighetsflammen-
nå
- om den lyster
(for hva fliseveden
måtte ønske
er viktig
som fluelort)
tikktakk til dere begge
