Stillhet,
så trykkende at
hjernen føles som i vakum.
Ikke et vindpust,
ikke en lyd.
Cumulus skyer,
skremmende lik en atomsopp.
Så, svak romling.
Et lett sommerregn,
og regnbuen strekker
seg opp fra furukammen
og opp mot de ulmende skyer.
Svakere og svakere
blir regnbuen.
Mørket overtar,
som med ett blir opplyst
av sikksakk lys
og horisontdekkende glødelys.
Det smeller,
og ekkoet ruller
i bergveggen.
hunden siklende, livredd,
kryper omkring mine bein.
Ikke farlig sier jeg,
bare naturen som arbeider.
Regndråper,
store, harde og tunge.
Velter ned og skaper kaos
på jordet.
Bygg og høy
i vilter sammenfiltrering
Løpende jordrotter
og en vettskremt rev følger.
Så med ett,
den ultimate,
og siste smellen.
Veggene dirrer
og det skrangler i skap.
Som et siste brøl,
et nødskrik:
Hjelp meg, la meg leve.
En bønn om healing.
En bønn for vår Moder Jord.
La henne fortsatt henge sammen
La sårene hun har fått gro.
La tårene hun feller,
gi næring til vår grøde.
La lyset atter ta plass
og gi oss håp og liv.
Mørket splittes,
Rumlingen fjerner seg
og de dråpestore tårene
tørker inn.
Og der,
Hun smiler Moder Jord.
Himmelen gløder
i ett varmt og gyllent,
nesten hellig lys.
Hun vil aldri
la seg beseire.
Hun vil kjempe, såres, gråte,
men til slutt seire.
Og vi skal stå
ved hennes side.
Verne, hjelpe og trøste.
Sammen bærer vi kraften og
styrken som er livsgivende,
Både for henne og oss.
Ennå er det håp.
Lev vel Moder Jord
