Sitter her en stille fredagskveld
nyter stillheten, roen
tegner litt, skriver litt.
Så et ord...
Et uskyldig ord...
Og en hælvetes bombe sprenges i mitt indre
Hjernen vrenger seg
og bilder fra en fortrengt film
ruller fram.
Snør og tårer renner
i strie strømmer.
Skam, skyld, tabu...
All den drit jeg har båret i årevis
renner som ei elv
Gamle fortrengte minner
velter frem som horder av giftfylte piler.
De treffer meg,
igjen og igjen
Redsel, frykt og trussler
hentes fra det indre
Død, fordervelse og pine
har ligget på lur i årtier
med både sagte og skrevne ord.
Det har klemt meg
det har sprengt meg
det har kuet meg og
hindret meg.
Min sjel har sitti i en skrustikke
i årevis.
En tanke og den har blitt strammet
to tanker og smertene har nesten drevet meg til vanvidd.
I årevis har det liggi på lur
stikki, klemt og vridd sanseligheten ut av meg.
Så,
med et ord
omtrent som å fjerne en stygg og ondartet svulst
løsner det.
igjen,
tårer, hikst og forbannelse.
Jeg mente jeg hadde klart å si det,
men ingen skjønte det,
eller ville ikke er kanskje det rettte.
Tabu,
problemer snakker man ikke om ,
de bare feier man under ei matte,
tråkker godt på den og later som om
den er borte for godt.
Slike minner forvinner ikke,
aldri,
kroppen husker,
hjernen husker men gjemmer det
dypt, dypt, dypt inne.
Inne i steder hvor du aldri leter selv,
men andre kan finne på å lete.
Andre kan finne på å sette de rette ordene i livet.
I kveld skjedde,
ordet...
Jeg visste det med det samme,
her er det
dette er det...
Faanskap har mange ansikt og former
min faanskap gjemte seg i et ord.
Ordet jeg har fornektet i alle år.
Det er kjipt,
det er ikke no alright,
det er skikkelig harry...
bla bla bla...
Ville ikke godta det.
Men hvorfor?
Hvorfor... hmm har lurt mang en gang
hva er det med det ordet som gjør at jeg ikke vil?
Hva er det med det ordet som gjør at jeg ikke liker det?
Har aldri prøvd.
Har aldri villet prøve.
CAMPINGVOGN...
campingvogn...
I kveld kom det,
alle biter falt på plass.
Det var som om all verdens faaanskap
og elende tok plass inne i meg.
Så,
masse tårer,
masse snør,
masse minner,
...
man har et valg.
Man kan velge å la det gå,
eller man kan velge å bevare det,
leve et liv videre i pinsel og smerte.
Hevn var en tanke lenge,
men hevnen villet rammet meg selv.
Dobbelt opp ville jeg smertelig måtte betale
Dobbelt opp måtte jeg igjen og igjen opplevd det.
Det er slutt på tørkepapir nå,
det er slutt på tårer nå.
Det er slutt på minner i kroppen nå
og hjernen ser fremover, fremover.
Jeg sier takk for ordet
som utløste dette.
jeg sier takk til deg som sa det.
jeg sier takk fordi du har trodd på meg.
Jeg sier takk.
Kroppen er sliten nå,
sjelen er sliten.
MEN, jeg kjenner et smil om min munn.
Jeg kjenner et smil fordi
jeg har latt det gå...
Jeg kjenner et smil bre seg
fordi jeg midt opp i all den faanskap som har preget meg
allikevel har evnet
å se...
Å se alt det positive rundt oss.
Alt det positive Moder Jord har gitt oss,
MEG,
Det vil allltid finnes et lys i mørke,
og selv det minste lys
fortrenger det sterkeste mørke.
Takk min kjære,
for at du valgte dette ord i kveld
Takk for at du satte meg på prøve.
Takk for at du aldri gir opp,
og takk for at du er den du er.
Du er det kjæreste jeg har.
Jeg elsker deg.
Hørtes godt ut 
? Nå kan du danse videre 
