Hun satt der
så liketil og hjertegod.
Hun utstrålte visdom og sannhet.
I hennes øyne så jeg
vemod og en indre ro
og hennes blikk sa - jeg vet.
Hun var der
for alle som trengte å gråte.
Hun hadde svar og delte dem villig ut.
Hun var for mange en gåte
helt til hennes liv tok slutt.
Hun er borte nå
og ingen har tatt hennes plass.
Hun etterlot seg håp og kjærlighet.
Jeg vet at hun er der et sted
i Himmelens vidunderlige palass.
Jeg vet at hun hviler ifred.
Jeg savner deg, kjære mormor
og vet at vi møtes igjen.
Min mormor forlot oss for mange år siden. Jeg var utrolig glad i henne og noen ganger står hun så tindrende klart for meg. Hennes strålende blå øyne som rommet så mye. Nå, etter mange år, er hun mer tydelig enn noen gang. Dette resulterte i dette diktet som er en hymne til min kjære mormor...
Dette var vakkert Kira.... 
