Du sitter der, ser ut av vinduet. Blikket er fjernt, søkende.
Klokka tikker, magen rumler, "hva ska jeg orke å spise i dag"?
Kjøleskapet er fattig, et speilbilde av ditt liv. "Saltpølsa og kneipen får duge nå"!
Etter overstått måltid, å smulene tørkes bort, kjenner du et drypp på hånda.
En tåre. Håndbaken tørker den kjapt bort, munnen strammer seg, å man tusler inn i stua.
Vold og elendighet, er det som kassa borti kroken spyr ut.
"Kanskje jeg har det bra likevel", tenker du og zapper videre.
Zapper fort bort reklamen om familieselskaper, de elendige tv-seriene om kjærlighet og intriger.
Zapper, zapper, dupper av....våkner av tlf. "Ennå en selger".."Jaja, de må jo ha noe å leve av de med"
Snuser luften inn, kjenner etter handlelappen i lomma. Den er ikke stor, men mat må man jo ha.
Tusler bortover gata, møter den stressa tobarnsmoren, med vogna i den ene hånda, å en hylende femåring i den andre handa. Du humrer litt.."Kanskje jeg skal hyle litt å?"
Aaaaauuuuoooo", sier du inni deg, i håp om å bli hørt.
Butikken er full av folk, som vanlig. Nesa ned i handlelapper og mobiler.
Ingen ser deg, faktisk. Du tusler mellom hyllene, griper det du skal ha.
Håper at det er den blide kassadama som sitter der, hun som smiler og har glimt i øyet.
Hun som tar seg tid til å si "Ha en god dag"
Posen er ikke tung, men den kjenns tung ut likevel. Eller er det kroppen?
Du setter deg ned på krakken, i den lille parken. ser på menneskene som stresser avgårde.
De har et liv. De har noen å ta vare på, de blir tatt vare på. Verdsetter de det?
Eller tar de det som en selvfølge? Du hører latter. Snur deg mot fontena. To barn ler.
Mellom fem og syv år. Spruter litt på hverandre, fniser, det gjør deg i godt humør.
Du ser automatisk etter den som eier barna. Ei ung dame. Hun smiler så hjertegodt der hun ser
på smårollingene sine. En kjærlighet i øynene bare en mor kan ha. Hun ser på deg og smiler.
Stolt. Hun ser mer på deg. Hun ser gjennom deg. Hun kommer og setter seg ved siden av deg.
"Flott vær i dag", sier hun. Du nikker. "Flotte barn du har" sier du og nikker mot barna.
"Åja, de er hærlige, vertfall når de er i sitt gode humør", sier hun og ler. " De kan være skikkelige rampetusser å" Hun ler hjertelig. Du ler med. En god følelse. "Har du barn"? Du nikker. "Og barnebarn. Men de bor i en annen del av landet nå, har jo ikke så god tid til å komme på besøk så ofte da vettu" En sorg legger seg som et frt drag over øynene dine. Hun oppfatter det. "Bor du rett i nærheten her?" Spør hun. Roper til størstemann om at han ikke må bløte søstra helt ned. "Du forteller hvor du bor, å hun lyser opp. "Men da er vi jo nesten naboer da" " Du får komme og ta en kopp kaffe en dag, vettu"! " Du nikker, en glede stråler opp i hjertet ditt. Noen ser deg, noen hører deg.
Kaffetrakteren klunker og gir en deilig duft i hele kjøkkenet. Kaker (fra bakeren) blir pent dandert på yndlingsfatet til madammen som gikk bort i fjor. " Han kjenner formelig at hun står bak ham og smiler"
Han kommer til virkeligheten igjen, lykkelig....dekker på i stua. Rydder av kjøkkenbordet, tar frem tegnesakene og de blanke arka han kjøpte inn her forleden. To små godteposer og en kanne med saft blir også satt der.
Det ringer på døra. En stresset mor med to små barn stormer inn. De klemmer han rundt livet. Springer ut på kjøkkenet og hiver seg over tegnesakene. Hun gir ham en klem, å å kvitrer alt som har skjedd i dag, mens hun henter barna igjen, for å ta av yttertøy og sko. hun deler sin hverdag med ham. Den ensomme mann. Han får ta del i deres hverdag. En stakket time i uka. En vidundelig glede, han kan leve på frem til neste gang.
De sitter i stua. De ser på bilder av madammen. De ler hjertelig av barnas småslossing på kjøkkenet....
Om rødfargen.......
Noen ser deg. ser DU noen?
snufs.. 
Fy fasan....du e bare go! 
Takk dere! Det er slik jeg ser ensomhet. Å slik jeg ser hvordan man kan bidra. 
