I " Sult" river desperasjonen seg med benløse fingre gjennom papiret i hver side, originalmanuskriptet må ha vært gjennomtrukket av tårer, snørr og blodsvette.
Ja, han hadde salt til suppa, men om han hadde suppe til saltet?
Uansett, han fikk slanket seg til ånden lyste.
Borgerskapet nå, som i Ylajalis dager, oppfatter Hamsuns strev og gigantiske arbeide som romantikk. Det passer disse beskyttede og privilegerte individenes forestillingsverden godt.
Men dessværre, slik er det ikke i virkeligheten. Verken " Sult" eller "Mysterier" har noe som helst med romantikk å gjøre, eller borgerskapets oppfattelse derav. Dette er blodig sosialrealisme, like aktuell idag som for 100 år siden.
Spør hvilken som helst strevende kunstner, og da tenker jeg ikke på borgerbarn og arvinger som leker kunstnere, men på hederlige slitere, som vet hva et brød er verdt, og vet at ingen av de materielle godene våre verken er noen selvfølgelighet, eller har så stor betydning.
" Mysterier" handler mere om seksuelle besettelser, begjær og selvbedrag, kamuflert som enslags kjærlighet.
Denne kommentaren, som ble til et lite vers, passer godt for både noen av Hamsuns og egne erfaringer. Den foresvever meg stadig like treffende, men får meg nå til å humre hver gang jeg tar det fram:
Pisket hund
i kalde regnet,
jernskodd støvel
rammer godt
Forøvrig, den beste passasjen fra Hamsuns hånd synes jeg er denne;
" - Han kjente at det ba i ham..."
( August Sellanrå, i dyp nød, liggende fastklemt under et træ i " Markens Grøde," )
