Inspirert av ædni`s dikt, "stille, stille", slenger jeg på noen
tanker som er ekko fra min barndom.
Forsåvidt også et aktuelt tema i disse høytider, hvor
altfor mange barn lider (som regel i stillhet)...
Jeg så dem
allerede da...
de usynlige spøkelser
som hjemsøkte meg
i stille nattetimer
De var der
fordi jeg ønsket det...
som et plaster på sår
kranset de rundt meg
når dagene ble tunge
De var min trøst
og min redsel...
for frykt kunne jeg
ikke uvisshet
det ble for vagt
Måtte ha noe kjent
noe jeg kunne hanskes med...
alene og i mine drømmer
så var jeg ikke alene
frykten var min venn