Dere er der, bak de grå skyggene.
Bak lukkende øyne,
bak sinnets forstyrende elementer.
Viser dere så vidt, et glimt her, et glimt der.
Jeg strekker ut hånden, men når dere ikke.
Dere er der, men er jeg?
Vakre bilder dere viser. Farger, dyr, landskap.
Høyreiste vesner, så grasiøse, så underfulle.
Lar meg se de gå forbi, se at de finns.
Jeg kan ikke følge med, vet ikke hvordan.
Ord blir hvisket i mitt øre, ikke vær redd.
Redd for hva? Redd for alt.
Jeg vil så gjerne inn, oppleve verden der inne,
bak lukkende øyne, bak de grå skyggene.
Jeg er på vei, men hvordan finne stien videre?
Må bare tillegge: Jeg har perioder som går veldig opp og ned. Noen ganger faller reiser og bilder på meg som perler på snor, ikke alltid like klare, men dog. Andre ganger slik som skrevet over. Diffust, å det er som å føle man stanger hodet i veggen, å ikke kommer videre. Da er det deilig å få skrevet det ned.
Bedre det enn at man sitter der å tuter
og lurer på når man skal forgå
eller begynner å knuse ruter,
for det vil vel ingen forstå...
Vakkert skrevet,Silva!
Tatt noe av dette fra den reisen du nettopp har beskrevet her inne?
