Solen står over horisonten
noen rein
skarer i snøen.
Sarakka viser meg vennene mine:
Nede i dalbunnen
spenner de hundene foran sleden
og drar sin vei.
Jeg omfavner min beste hund
hva skal vi nå?
En bjørn traver forbi
jeg forfulger den
til stedet der binnen min
døde i fjor.
Det er frodig vekst over graven.
Jeg hogger et bjørketre
en pilbue skal til.
Første skuddet
går litt ut over øya
Den neste pilen
treffer på sieidis midte.
Steinen kløyves
jorden åpnes
da husker jeg
jeg står på Haldelatnja.
Går inn i mørket
og stivner til:
Større enn meg og så stygg
så jeg aldri en mus.
Musen kommer imot meg
og peser gjennom den spisse nesen.
Ett skudd bare fra buen
og stormusen er drept.
Med det siste åndedraget
flyter en lyseblå krystall
ut av uhyrets munn.
Tiden er ikke inne
til å ta den med ut
den må bevares
i sieidis vern.
Jeg blir tatt av et sug
flyr over vidden og står
Stuorrageađgi bak meg.
Energibuen spenner seg
som en melkevei av piler
mellom de to steiner.
Hun går fra meg over vidden
mens jeg holder
den enorme kraften igjen.
Etter en stund kommer en raide.
De bygger opp lavvo og tenner bål.
Der er vi trygg
der skal vi forenes.
Livet blir så kraftfullt gjennom slik fortellerkunst.
..... 
