Jeg ser opp.....en strålende sol.
Lukker øynene, kjenner varmen stryker
meg ømt og forsiktig i sin vinterprakt.
Jeg griper fatt i en stråle.
Lar meg heise opp, inn i kjernen,
hvor jeg danser i flammehavet.
Setter meg ned i solens sentrum.
Med beina i kors og håndflatene opp,
pirrer varmen meg i hendene.
Jeg sluker strålene rått, min kropp
& sjel er sulten. Jeg brenner formelig opp i mitt indre.
Flammene fortærer min frykt, lyser opp mitt sorte indre.
Jeg reiser meg opp, fryktløs og fylt av solens glød.
Jeg omfavner strålene, lar de trekke de siste biter
av tvil ut av mitt sinn. Tvilen som fortærer,
blir til små gullroser, fulle av dugg, tårene som renner
stille ned på mitt kinn.
Lykkelig over å være i ett, med moder jords
viktigste livspartner.
Ingen reise dette, eller drøm. Men denne skal jeg pakke pent ut i natt. Å håpe jeg kan reise, en tur inn i solen.
du Silvarose av gull
, men....en dag....når tiden er inne....da skal jeg bli solens barn.....