Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg hørte nettopp en
person så strålende si
at himmelen er vår far og
jorden vår mor. Se det for deg.
Den blomsterstrødde jorden skal være
din og min og alle mor og den
stjernestrødde  himmelen er din og
min far. Lille meg. Meg midt mellom
mor og far. Alt som finnes på jorden
er mitt å arve og alt som finnes
i himmelen, alt som øyet kan seg og
mer enn det, alt som selv ikke
de største teleskoper kan se
er mitt, samt også alt usynlig.
Det er mitt å arve.

Det er overveldende.
Hvordan kan da jeg og andre
gå rundt med gremmelse i hu
over disse våre foreldre
og ha en verk i følelsene,
samt litt vondt i en skulder
og skylde på oppveksten og
disse håpløse forledrene vår når
all denne kraften og rikdommen
venter på at vi skal
ta den i besittelse.

Noen sier at alt mellom himmel og jord
er bare en forlengelse av egen kropp.
Det er ikke smått det.
Gå bare opp på Glittertind og se.
Se på himmelen en vinternatt.
Noen sier ogå at naturen
er forlengelsen av egen natur.
Se på granskogen. Se på tigeren.
Se på møkkabillen og på elgen.
Om det er slik for en
er det vel også slik for alle,
side vi alle, både du og meg er
himmelens og jordens barn.

Jeg har grunnet på dette og jeg
må bare si at jeg skjønner ikke
at noen kan føle seg ensomme
fattige og forlatte,
om dette er tilfelle.
Så sier noen at alle mennesker
er mine brødre og søstre.
Kan det være sant?
Kan man føle brorskap med alle menn
og søsterskap med alle kvinner
på denne jorden?

Det er noen som sier det,
Tenk hvor deilig det må være
å kunne gå rundt i mengden av
fremmede på stier og gater,
i hjemby og i utland i den store
vrimmelen av fremmede, som om de
alle er ens nære slektninger og venner,
mens jeg føler meg mer eller mindre
For jeg føler meg lost i mengden mengder.
Kjenner meg alene blant mange.
Er altså ikke det unødvendig?
Er du min bror og du min søster?
Virkelig sant? Eller bare...

Så hører jeg noen si
at alle andre skapninger
er våre slektninger de også.
Dyrene er våre forfedre.
Vi har alt arvet deres gemytt.
Deres evne til å overleve er vår.
Blomstenes prakt er vår.
Vinden er kammen i vårt hår.
En stjerne gir blikket liv.
Er det fortsatt meg
som beveger min hånd?

Hvordan behandler vi våre
halvsøsken og forfedre egentlig?
Trærne står som våre besteforeldre
i skogen, men vi ser dem knapt
der vi farer for på pesende tur.
Hele skogen er våre slektninger.
Bryr vi oss? Eller gir vi blanke...
Hva tenker du for deg selv?
For jeg har ikke mer å si.
Jeg har nok med mine egne  tanker
Jeg har nettopp fått vite
at jeg har en halvsøser i blant
bjørkene, hun er gravid og
skal til å føde i mai...


ailo

Jeg feller skog til ved
Jeg feller mine slektninger
Jeg sitter ved dems kropper
Jeg tenner et bål med dems legemer
Jeg ber om tilgivelse
Jeg synger til dem
Jeg vet min sang gjør dems veien lettere
Jeg vet de setter pris på det
Jeg vet,nå har jeg ved. 

tankene og tvilen deler du iallfall med alle

"Jeg har en halvsøster i blant
bjørkene, hun er gravid og
skal til å føde i mai..."

vakkert, vakkert   heldige deg, som har en sånn halvsøster........
                                                   æ e så heldig å være en av sjamanens Greiner

Jeg takker for ordene og tar dette med meg når jeg reiser til New Zealand i dag sammen med verdenstromma som skal tromme for alle våre relasjoner.

Flott og utfordrande dikt

Når eg tenker på dette,så er det egentleg sjelden at vår familie i naturen har svikta oss,på eine eller andre måten.Men korleis oppfører eg meg saman med dei?
Rart at heile "familefotografiet" blir lagt bort,av og til,og erstatta med meir intetsigande
sjølvportrett..

Det er vel en drøm
som ennu ikke har våknet..

Ja, det er virkelig sant, det er bare at vi som mennesker hele tiden glemmer det.

Takk for at du minner oss på det.

"ædni":

tankene og tvilen deler du iallfall med alle

"Jeg har en halvsøster i blant
bjørkene, hun er gravid og
skal til å føde i mai..."

vakkert, vakkert   heldige deg, som har en sånn halvsøster........
                                                   æ e så heldig å være en av sjamanens Greiner

Ser man det , ser man det Fru Sjamanens Greiner. Ikke nok med at du har begynt å redigere på egne innlegg, nå har du også begynt å redigere på andres innlegg...

Nå skal jeg ta med meg det redigerte sitatet ut og se om ting bli klarere ute.

alene er jeg én del av altet
én del av sannheten

sammen er vi altet
er vi sannheten

alene - sammen

sammen - alene

slik er det

for meg...

Fint å minne hverandre på dette...
og tenk

Lukker du øynene
kan du kjenne

bakken du står på
den lever

kjenn hvordan den puster og er i bevegelse

Lukker du øynene
kan du kjenne

at alt er i ett med deg
du er i ett med alt

prøv så skal du få se...

så fin den var Malaika!

Jeg kjenner den levende bakken..

Jeg har fulgt med på foredling av dette diktet fra førsteutgaven i går formiddag og fram til dagens utgave (Meget bevisst sier jeg ikke siste utgaven fordi jeg kanskje er synsk. Eller i hvert fall vil jeg spå - med en nokså freidig og skråsikker mine  - at du kommer til å gjøre noe små endringer til før du er fornøyd).

Da jeg leste dette diktet første gangen fenget det meg ikke. Men så ble jeg fengslet av å se hvordan du med (tilsynelatende) letthet ufortrødent arbeidet videre og etter hvert skapte et dikt som.. Voila! fenget meg.

Og jeg fikk lyst til å si at jeg liker å få være vitne til arbeidsprosessen bak diktningen din. Det er inspirerende og gøy å få se hvordan en poet arbeider og skaper. Noe av mystikken rundt diktningen din forsvinner kanskje gjennom et slikt innsyn. I hvert fall hvis man ønsker å tro at alle gode dikt daler fullkomment ned fra universitet et sted. Hos meg gir innblikket nytt pågangsmot på egne dikts vegne. - Og ny begeistring og beundring for den frodige skapelsesprosessen. Og for poeten, selvsagt.

Det var bare det jeg hadde jeg lyst å si i dag.

Det er deiligt och interessant att fölge forandringene i din dikt, Ailo.
Jag sparte 1:a upplagan, för jeg likte den så... og fölger nu interessert utviklingen 

Jeg tror det er sant hvis
jeg kan føle som eplet

når hun henger på treet
når jeg river henne fra grenen
holder henne i hånden
triller rundt, gnir

setter tennene i henne
tygger  tygger  tygger
svelger - skiller henne fra kjernen
og hun ligger i magen
sammen med alt det ukjente

kaster karten i komposten

Er hun redd?
eller kjenner hun sin sjebne?
Visste hun at frøet
aldri skulle bli til et nytt tre?

Kan jeg føle som eplet
da tror jeg det er sant

men det gjør jeg nok ikke..

Oj Liljee, dette likte jeg

Liljee, det er noe av det beste jeg har sett her.

Liljee...

utrolig bra skrevet

Liljee!   

Liljee dette var det klasse over

Dette diktet gav meg et realt satori, dette vet jeg innerst inne som jeg visste det og ingenting annet da jeg var barn.

Lille meg. Meg midt mellom
mor og far.

Disse setningene gjør meg mild i sinnet og myk i kroppen.
Får meg nesten å gråte.
Gripende og vakkert.