Sjaman.com – Forumarkiv

Alle trenger den mektige følelsen
av at vi er beskyttet, og at vi kan
kjenner oss bekymringsløst trygge
sammen med andre mennesker.
Be om at denne følelsen er din venn.
For vi er kringsatt av fare og  trusler.
Trusler vi er maktesløse ovenfor.
Og mer enn trusler. Blind vold skjer.
Sykdom komme ubedt. Friksjon sliter
alle forhold. Kriger skjer direkte og
ved proxy. Vi får alle katastrofene
inn på skjermen, nærmest i nåtid.
Så er det hele den oppvarmingen
som skjer og som ingen kan stoppe.
Hvordan kan vi finne trygghet i
en slik farlig og skakkjørt tid?
Finnes noen trygghet å hente,
større trygghet enn i godstolen?
Finnes noe uforgjengelig som
kan gjenskape denne vennen.
Kan Nidarosdomen beskytte
oss mot oppvarmingen?
Kan Gud i himmelen sy
ozonlagt sammen?

Ailo

Dette var da litt av en tankevekker ja!

Jeg var der en gang, hvor jeg trodde Gud kunne redde meg fra alt og alle som ville skade meg eller min omverden. Etter en stund var jeg sint på Gud, rett og slett forbannet, fordi han ikke gjorde noe med kriger og naturkatastrofer osv.

Så fant jeg ut, at det er ikke Gud eller Nidarosdommen eller noe religiøst som kan redde meg eller verden. Det er meg/oss selv. Ved at vi finner de riktige valgene, som utøve kjærlighet, ta hensyn, vise omsorg og ikke minst engasjere oss, at Gud eller den store lyskilden kan hjelpe.
Da er vi mottagelige for råd og tips, å kan få veiledning.

Når vi er i ett med oss selv og kilden, har funnet *veien* å gå....ikke være en sofasliter, med gå ut å være engasjert....tror jeg vi har tryggheten i oss selv, nok til å kunne bidra med noe for verden. Og tryggheten vil gjenspeile seg hos andre?

Bare noen tanker, som kjenns riktige ut. Men som sagt, en tankevekker....mer grubling må kanskje til...

Tryggheten finnes
men vi leter på feil sted

Vi søker den hos andre
men at den ligger godt
gjemt i vårt eget hjerte
er det ingen som kan forandre

Jorden må helbredes

ingen tvil

Gud har satt oss til oppgaven
jeg gjør det med glede

hva med dere?

Vyrde Ailo.
Du har nå en egen evne til å ta opp tema som treffer og oppleves aktuelle. For tiden er jeg opptatt av den tibetanske Bön tradisjonen, her finnes det utallige mytologiske skikkelser å ty til, Daikinis, Budhaer og forlengst døde mestre. Og andre tradisjoner har andre skikkelser; Wakantaka, Jesus Kristus etc. Jeg kjenner en splittelse i meg selv i forhold til dette. Det oppleves vanskelig å be om støtte fra en Daikini jeg ikke kjenner. Jeg har brukt mange år på å vingeklippe alle engler og rive ned tronen under Gud, men nå, oppslukt av mitt egos stormer, savner jeg kontakten med det store. Jeg ser ikke bort fra at Nidarosdomen kan hjelpe meg og andre. Gjennom å vekke minnet om Gud, samt vissheten om at jeg er en del av et guddommelig hele. Jeg opplever nå at det handler om å dempe det i oss som bidrar til frykt, adskilthet og konflikt. Og atter en gang forsøker jeg å integrere meditasjon i de daglige syslene.

Gormii

Der dør blomster i mit sind

Der dør blomster i mit sind, ja
Der dør blomster i mit sind, ja
Der dør blomster, dør.
Kom jeg ud gang du herfra, hvad
ville så verden være? Vi er jo selv
verden. Verden er som vi er. Det
er speilrefle[k]sion.
Nat! Du er bange for mig!
Du er bange for den eneste fornuf-
tige her i huset. Hvide nat!
Har du din jomfrudom?
Nat! Du har stjålet. Derfor
går du og lurer i mørke. Du
har stjålet den hvide svane. Du
har stjålet den mægtige klarhed.
Nat! Du har røvet. Du har
røvet min forstand.
Nat! Vorherre er i skyerne.
Er du ræd?
--S. Obstfelder- (men bare kanskje)


Jeg fant dette ukjente diktet av Obstfelder i Dagbladet i dag og synes det på en måte passet inn her. Det er mulig jeg tar feil.

Her finner man mer info. om diktet: http://www.dagbladet.no/kultur/2007/02/19/492495.html

Å integrere de stadig nye dørene inn til det gudommelige i oss er ikke lett - det kan en skrive under på - men hva hadde livet vært uten utfordringer? For meg personlig er det en stor utfordring å integrere det jeg erfarer og åpner opp for ang det gudommelige - supersinnet - høyeste kraften eller hva en skal kalle det for - i hverdagen - i den rasjonelle verdenen. Det føles som om en må lete etter sjelebiter over alt i verden......hvor en går og trasker.  :razz: En liten sjelebit her - en liten sjelebit der - åhh...hei..der var det også en liten sjelebit.....neimen...oppå her og inni der også og jobbe med prosesser i hverdagen og integrere mine biter...

"NNy":

Vi er jo selv verden. Verden er som vi er.
Det er speilrefleksion.

Så er det altså en drøm. En drøm som oppstår i kryssningen mellom den kollektive bevisthet og vårt eget karma? Er det ikke underlig?

Gormii

Alt er som det skal være... Eller...?

"Sjelevenn":

Alt er som det skal være... Eller...?

Burde jeg snakke med en læge om dette?

Gormii

Ein kan ikkje bli generellt trygg uten en viss tillit ,trur eg.
Til andre...og seg sjølv.
Utrygghet og mistillit blir spegla  attende.
Men kor trygge må me føle oss?
Verden er ikkje berre trygg. Den er og det motsette.
Den er motsetningar.
Det er min erfaring.
Kan ikkje gje meg for det!


(Derfor blir eg pissed off av alle slags konspirasjonsteoriar og slikt. Det hjelpe ikkje!)

Jeg har brukt over halve livet på å kjenne utrygghet. Føle meg utsatt og ubeskyttet.
Etter at jeg kom inn på denne veien, eller får karnsje si etter at veien ble ryddet slik at jeg nå kan bedre se, føler jeg meg trygg. Nå vet jeg at jeg er beskyttet og ivaretatt.
Jeg vet at jeg kan gå ut og bli skutt, påkjørt eller omkomme på annet vis. Selv om dette skjer, er jeg ikke ferdig. Jeg får nye sjanser og vil alltid være her.
Ulykker skjer og mennesker påfører hverandre og moder jord skader, sorg og smerte. Men dette er jo en del av vår læring og våre tentamener og eksamener består i å løse disse tingene
som en del av læreplanen.
Det er vanskelig for mange å beskytte seg fysisk når de befinner seg midt i de områder som er utsatt for krig og voldeligheter. Og mange har problemer med å tro på høyere makter og hjelp derifra når det står på som verst.
Jeg så en gang en kvinne fra et av disse krigsherja områdene, som ble intervjuet på tv. Hun hadde funnet troen og følte seg trygg på at hun var beskyttet og ivaretatt. Hun sa at hvis noe skjedde med henne, var det Guds vilje og en mening med det. Hun følte seg trygg midt i krigens herjinger og det sier bare litt om hva vi kan innstille oss selv på når vi tror og vet.

"Malaika":

Tryggheten finnes
men vi leter på feil sted

Vi søker den hos andre
men at den ligger godt
gjemt i vårt eget hjerte
er det ingen som kan forandre

Jorden må helbredes

Så enig så enig i dette, men ser det slik at gjennom "helbred" av mennesket
så vil jorden "helbredes" .
Som du sier, vi må hente frem det som ligger gjemt i vårt hjerte
og det er det bare vi selv som kan

Be om at denne følelsen er din venn.
+
Finnes noe uforgjengelig som
kan gjenskape denne vennen.
= alfa omega

Du skriver godt og inspirerende
det lover godt :-)

Denne følelsen er min venn - Jeg er trygg blant gode venner, jeg er trygg i naturen jeg kjenner (min kirke) og redselen for døden svekkes av troen på at jeg engang vil komme hjem.

Det interessante er hvor trygge vi kan tillate oss å føle oss blant fremmede.

Et eksempel:

En kveld for to mnd. siden var jeg på veg hjem fra jobben i mørket.
Det siste jeg leste på internett før jeg gikk,var om "lommemannen" og voldtekter i Oslo sentrum..

På en øde vegbit kom en bil vinglende i full fart bak meg og stoppet. En ensom,utenlandsk utseeende mann  i en hysterisk tilstand skrek: hvor er psykiatrisk??!
Jeg forklarte rolig at den bygningen ligger to kryss lengre opp vegen.Jeg skjønte han mente psykiatrisk senter her.
Mannen skrek det samme spørsmålet på ny.
Jeg forklarte på ny.
Det luktet rart av mannen. Angst,kanskje? Ikke alkohol eller stoff i allfall.

Til slutt skrek han:sett deg inn i bilen og vis meg veien! Han pekte på passajersetet ved siden av.
Jeg nektet,og sa jeg skulle opp i et hus rett ved siden av.Det var løgn.
Innerst inne ville jeg møtt han med kjærlighet og tillit, og hjelpt han,men jeg turte ikke. Jeg var redd selv.
Han kjørte videre i full fart på samme gale måte.

Jeg har tenkt masse på han etterpå.
Burde jeg vist mer tillit,eller?
Gikk det bra med han og hva var galt?
Kolliderte han?
Var det han som var syk eller en annen?
Folk jeg fortalte det til,sa de ALDRI ville satt seg inn i bilen.
Selv er jeg veldig i tvil.

I stedet  forsvant vi hver til "vårt" oss i vintermørket,og begge var nok redde for noe da...

Jeg har følt det var en prøve og at jeg ikke bestod den.....

Du gjorde et valg og hvis det føltes rett for deg da, var det nok rett.
Tror ikke du skal sitte og føle at du har feilet på "en prøve".

"Kira":

Du gjorde et valg og hvis det føltes rett for deg da, var det nok rett.
Tror ikke du skal sitte og føle at du har feilet på "en prøve".

Takk.
Det er bare det at det føltes veldig feil med en gang jeg hadde sagt det.
Magen sa meg at jeg kunne vist han veien og roet han ned til en viss grad.Fått han fram.
På en annen side lyste oppslag i media om vold og galninger mot meg ,den dagen som alle andre.
Sannheten er at jeg resten av kvelden følte meg miserabel fordi jeg ikke våget å vere den jeg vanligvis er.
Jeg var lei meg for at verden er blitt slik den er,at vi blir så redde for å bli "innblandet" i noe som kan bli vanskelig eller farlig.
Likevel representerte opplevelsen en tankeendring.

"Final Tribe":

Det er bare det at det føltes veldig feil med en gang jeg hadde sagt det.

Kanske var det rett i den situationen... men föltes feil för deg.
Kankse var det llikevel rett? Det er ikke alltid ting er som en önsker, men då trer selvbevarelsen in.
Kanske kraftdyrene dine hjalp deg at si nei... for beskyttelse, då du ville si ja...?

"Silva":

Dette var da litt av en tankevekker ja!
Så fant jeg ut, at det er ikke Gud (..........) Det er meg/oss selv. Ved at vi finner de riktige valgene, som utøve kjærlighet, ta hensyn, vise omsorg og ikke minst engasjere oss, at Gud eller den store lyskilden kan hjelpe.

"Kira":

Jeg har brukt over halve livet på å kjenne utrygghet. Føle meg utsatt og ubeskyttet.
Etter at jeg kom inn på denne veien, eller får karnsje si etter at veien ble ryddet slik at jeg nå kan bedre se, føler jeg meg trygg. Nå vet jeg at jeg er beskyttet og ivaretatt.

Ja.... Som barn hade jeg en fölelse for de små vesener, troll og slikt, men det var ikke virkelighet, sa min mor og sende meg til kristen söndagsskole... Som ung kvinne kämpede jeg imot, sa att jeg var ateist, ville ikke vare beroende (avhengig?) ... Jag veit ikke när det ble forandret. Kanskje när jeg fick barnet midt? Det var arbetsamt og tungt att holde imot lys og kjärlighet.

Men jeg föler ingen gud i den måten som kristendommen, men jag föler en connection med kraften, kosmos, engler, ånder, kraftdyr og alle mulige vesener... en del av et guddommelig hele, skriver Gromiii
Jeg er ikke alene. Jeg er beskyttet. Jeg beskytter, vi alle beskytter... hverandre.
I naturen er jeg aldri alene og den er kanske min kirke (lignenede cenobit skriver).

Og jeg er ikke redd for att dö.
Jeg vill ikke dö, men jeg er ikke redd

Jeg er trygg i meg selv. I meg er hele universet. I univeset er jeg... vi... tilsammen.
Men jeg veit ikke hvorfor mennesker lider...

Så er det altså en drøm. En drøm som oppstår i kryssningen mellom den kollektive bevisthet og vårt eget karma? Er det ikke underlig?
Gormii

Ja. Det er en drøm. En underlig drøm.

Burde jeg snakke med en læge om dette?

Gormii

Nei.
Ikke bry deg om Sjelevenn, hun hintet nok til meg og min forvirringstilstand.

Men ved eventuelt uro kan De jo alltids godsnakke og småprate litt pent med Dem selv.
Det går nemlig troverdige rykter om at Doktoren er en svært dyktig lege. 

(Må vel slenge på et smilefjes her:    Mest for å forhindre spekulasjoner omkring min mentale helse eller annet   )

jeg bare elsker det når dere 'tuller' slik. Det gjør meg glad og faktisk trygg. Verden er til å tulle med.
Det er herlig. Utrygghet er ellers det eneste sikre i verden.
Ja det var det jeg fikk til nå.

"NNy":

Men ved eventuelt uro kan De jo alltids godsnakke og småprate litt pent med Dem selv.
Det går nemlig troverdige rykter om at Doktoren er en svært dyktig lege. 

Pokker, dette hadde jeg aldeles fortrengt.
Hyggelig at du har tillit til min mentale helse.
Under helgens selvpålagte ensomhet sto sinnets uro skrevet med store bokstaver på veggene.
Det er alltid fritstende å løpe fra slikt, ved lesing, TVtitting, kino, plaging av venner etc, men jeg sto i det.
For pokker, jeg er jo nordmann. Når mine forfedre har klort seg fast og forplantet seg i dette forfrosne fjellandskapet,
så må vel jeg kunne stå av et indre væromslag. Storm i vannglass, intet at tale om.

Ærbødigst
Dr.Gormii

Se vi er en del av naturen. Galakser, skyer, himler, dyr, planter, mennesker, steiner...det tar aldri slutt.

Det ekte, i evighet. En nakenhet. Tillit i hvert åndedrag, svikter aldri.

Takk takk takk

BREV FRA EN UKJENT MANN

Jeg har akkurat skrevet et brev. Til en mann. En merkelig mann som jeg ikke kjenner. På 60-tallet var han visstnok redaktør for en undergrunnsavis i en europeisk storby. En intellektuell, en anarkist og en plantebruker. En rebell. Senere ble han kanskje gal. Eller i hvert fall en eksentriker kunstner eller mystiker. Jeg vet ikke, for jeg kjenner han som nevnt ikke.

Denne mannen og jeg kom i snakk inni en container i sommer. Der var det en slags kunstutstilling som var temmelig dårlig, og som nå bare er en kulisse for dette møtet. Mannen henvendte seg til meg på engelsk og jeg svarte. Vennlig. Omtrent slik man pleier å svare turister. Dette var hans første reise til Norge og han kom på grunn av lyset. Mannen var i 50-60 årene, litt tykkfallen og lignet på en hverdag. Vi begynte å prate. Nei. Det riktigere å si at han begynte å prate. Nøyaktig hva han sa husker jeg ikke. Han snakket fort og mye om svært innfløkte temaer. Jeg lyttet. Først av høflighet, deretter av nysgjerrighet. Det blir helt galt å kalle det som foregikk for en samtale. Det var aldri i nærheten av en dialog. Han virket ikke særlig opptatt av hva jeg hadde å si heller. Heldigvis. Mannen var et inkarnert leksikon.

Møtet var mer som en belæring. Om språk, kunst, musikk, poesi, mystikk, religioner, politikk, buddhisme og filosofiske betraktninger. Og så pratet han om lyset. Mye om det. Om dette lyset som var hovedgrunnen til at han kom til Norge. Jeg vet ikke hvor lenge vi stod der. Jeg lyttende, han talende. Kanskje en halv time, kanskje kortere, eller mye lengre. Slikt vet man ikke for tiden går fort i interessant selskap. Ikke sant Ædni?

Jeg vet heller ikke helt hva jeg tenkte da jeg ga han kortet mitt. Hvorfor gir man adresse og telefonnummer til en fremmed mann? Og det til og med til en mann som de fleste hadde stemplet som gal. Noe tenkte jeg nok.
Kanskje var det bare fordi det var sommer og jeg var lykkelig for noe helt annet og trodde på en magisk virkelighet. Eller fordi han minnet meg om en poet eller en eksentrisk kunstmaler. Van Gogh for eksempel. Heller ikke han ville virket særlig balansert om man hadde truffet ham i en frossen container på havna i Oslo. Det var forresten en gjensidig ikke-interesse i den andre som kjønnet vesen, hvis noen lurte på det. Men i det øyeblikket jeg rakte ham kortet flimret tanker om gale mordere og innpåslitne menn gjennom hjernen min. Likevel.. den fremmede fikk kortet. Tok i mot. Så på det. Takket og la det i lommeboka og fortsatte å prate. Sikkert mer om lyset, ulike kunstuttrykk og filosofi. Plutselig uten forvarsel avbrøt han seg selv og sa ”Now, I think you have had enough information.” Noe sånt, sa han og gikk. Han smilte forresten aldri.

Det var noe gåtefullt over dette møtet. En følelse av mening. Jeg syklet videre og kjøpte utstyr til mitt første maleri, og det er virkelig slik at noe av det han fortalte om kunstuttrykk og malerkunsten fikk innvirkning for den malestilen jeg valgte på mine første motiver.

Etter et par uker kom det et brev. Et rart brev. Det bestod av dikt og noen noter med tittelen: See you later. Nøyaktig de samme ordene som min avskjedshilsen til ham. Jeg husker dette fordi jeg undret meg over at jeg sa akkurat det. Trolig var det tonefallet mitt han hadde fanget i noter. Mannen hadde også lagt ved fotokopier av tegninger som han hadde laget. Det var mest sorthvitt tegninger. Ett var bygd opp av bare bokstaver. Et var et fotografi av ham selv med tekst over og rundt. Merkelig saker. Og stilige saker. Diktene var svært surrealistisk. De ga meg en følelse av bare å være ord som var plukket opp fra ulike samtaler. Løsrevne fragmenter satt inn i dikts form. Diktene var på fire ulike språk. Det var ingen ”vanlig” hilsen i brevet.

Hvordan svarer man på slikt? Jeg bestemte meg for å sende et kort med noen ord om noe betydningsfullt eller sant. A human touch i respekt for en annerledes mann og som takk for tilliten. Men det drøyde for det var uvant og vanskelig. Ikke hadde jeg noe spesielt kort jeg ville sende ham heller. Heller ikke bokhandlerne hadde det riktige kortet. Litt overtro oppstod - i mine speilnevroner - da jeg etter noen dager fikk et nytt brev med omtrent 30 ubrukte kunstkort. Jeg tok det som et hint og sendte ham et kort. Et litt snodig kort der jeg skrev mest om mitt første maleri.

Jeg mottok flere brev. Tegninger, noter og dikt. I ett av dem var det lagt ved en kopi av en artikkel noen hadde skrevet om ham. Det er derfor jeg vet litt om bakgrunnen hans. Han skrev ellers aldri om seg selv.

Det lå forresten et litt mystisk skjær over brevene fra den fremmede for det var akkurat som om de alltid kom til rett tid og med ord som jeg trengte akkurat da. Men kanskje var det bare en velvillig tolkning. Etter hvert endret brevene karakter. Mer mot kompliserte filosofiske utgreiinger. Jeg svarte aldri på disse brevene. Likevel kom det stadig nye. Hvorfor svarte jeg ikke?  Latskap eller sykdom kanskje.

En dag stoppet brevene å komme hjem til meg. De kom på jobben. Lange håndskrevne avskrifter av tunge buddhistiske og filosofiske tekster. Alt var skrevet med sirlig håndskrift og ingen fotnote var utelatt. Selv Passopp ville vært tilfreds. Flere av bøkene var forresten ganske sjeldne førsteutgaver. Disse brevene forstod jeg ikke hensikten med. De kom oftere og oftere. Først omtrent annenhver uke. Etter hvert akselererte brevskrivingen og det kom opptil to brev i uka. Noen av dem var virkelig tykke på 20 sider eller mer. Da fikk jeg vondt av mannen. Jeg så ham der, sittende i en leilighet fylt av til randen av bøker og merkelig kunst. Alene og fullstendig fortapt i meningsløs kopiering av bøker. Avskrift av bøker som jeg kunne plukke ut av bokhylla og lese selv. En syk mann som satt og skrev og skrev på noe som ingen leste. Ikke engang jeg leste det.

Jeg følte ansvar for å stoppe dette prosjektet, og sendte et kort der jeg skånsomt ba ham utsette utsette avskiftprosjektet inntil jeg var frisk nok til å lese alle brevene. Raskt kom et ”normalt” brev hjem til meg der han forklarte hensikten bak brevene. Formålet bak de håndskrevne brevene med tro avskrift av buddhistiske og filosofiske tekster var overraskende rasjonell. En forklaring som en med min fagbakgrunn burde ha forstått... Og nå en liten gåte som jeg gir videre til den leseren som har lest helt hit.

I går lå et kunstkort i postkassen min. Kunstneren var denne ukjent mannen. Sort-hvitt tegning i surrealistisk stil. På baksiden var det nye noter, og et lite dikt. Kortet var nok det stiligste jeg har fått.
I dag skrev jeg et brev til en ukjent mann…

…Og et langt svar på et innlegg til en ukjent kvinne med navnet Final Tribe. Jeg tror jeg forstår hva du tenker Final Tribe. Jeg forsøkte lenge å skrive et lite dikt om denne mannen her, men det gikk ikke. Da jeg leste innlegget ditt, ble jeg inspirert til å fortsette mitt forsøk på å forme noen bruddstykker fra et møte med en merkelig mann. For å vise hvordan det kan gå når man rekker ut hånden ut til en fremmed.
Mye kan skje. Man kan for eksempel få en eksentrisk brevvenn og vakre kort. Eller man kan bli plaget, såret eller skadet. En av mine kollegaer mente at mannen må være fullstendig psykotisk og dermed potensiell livsfarlig for meg. Kanskje, sa jeg. Jeg tror ikke det. Det er ihvertfall godt at han ikke har din privatadresse, sa hun…
Når dette er sagt Final Tribe må jeg si at jeg ALDRI ville satt meg inn i den bilen. Heller ikke jeg ville gjort det.

For spennende historie Nny. Når man rekker ut hånden til fremmede, vet du ikke hva du får tilbake. Det du fikk var jo veldig spennende. Det kan jo også oppleves som skremmende, men det e jo spørs kossen man tar det. Regner med at det har gitt deg en masse å tenke på, og fundere over. Ikke minst  har han nok gitt deg masse ideer.

Æ e nok en av dem som kansje hadde satt meg inn i den bilen......Kansje hadde det gått bra, kansje ikke.....

Nny, tiden går ikke, den kommer.....

Dette er betagende lesning, NNy.  For en historie. Hvem andre enn du kune skape noe så berikende av det møtet?

I møtet med fremmede, hva gjør man? jeg tror uansett første innfall er riktig. som det å ikke sette seg inn i bilen.
Det ville ikke jeg heller gjort..tror jeg. Lar man seg overtale fører det sjelden til noe godt, er min erfaring.
Instinktet, den første impulsen forteller gjerne hva som er rett. Men hvor ofte overkjøres ikke den indre stemmen, som jo nettopp er vår beskyttelse.
Sokrates snakket om dette, han kalte det sin indre Daimon, som advarte han når det var nødvndig. Han sa også:
"Ingenting kan skade en god mann." Og det tenker jeg har med netopp dette å gjøre.

Dette ble en god refleksjon for meg. Her ser man hva speilnevronene kan gjøre for en.
takk for en fin tråd, dere nydelige mennesker.