En lysende kald vinterdag.
Jeg går tur
Opp på en høyde
utsikt over en fjord
Jeg er svett når jeg
kommer frem
Konstanterer at jeg
føler meg miserabel.
Noe trykker i sjelen.
Fortsatt.
Så ber jeg om hjelp
til å forstå, der jeg
sitter i allnaturen
under sol og blå himmel
Forundret hører jeg barnegråt.
Her oppe? Deretter motordur.
Like etter ser jeg en gul
snøscooter kjøre med
et jamrende småbarn som passasjer
Gul, tenker jeg. Solar plexus.
Gråtende barn gir mening -
den indre smerten samtykker
i det
Kråkene er spesielt oppmerksomme
idag, men jeg skjønner ikke
hva de sier. Ikke helt
Snøscooter er en farkost som
beveger seg med stor framkommelighet
der hvor frosten rår.
Smertens barn gråter,
frostne følelser gjør magen
nummen
Gud snakker et tydelig språk
når man bare lytter.
Så sier kråkene
- å vise hvordan selv ytre omstendigheter snakker til oss, noe som best forklares men det fine ordet synkronisitet. Det forbauser og gleder meg stadig. Det nytter, naturen og det hele...det kommuniseres fortløpende både innvendig og utvendig, men det å lytte må en stadig øve på. Slappe av og lytte.
. Kun lettere riktignok...sorg og lunger, det er ikke uten grunn at tobakken er så populær... 
