Sjaman.com – Forumarkiv

Her lager jeg meg selv en inspirasjonskilde..........kanskje det kommer noe ut av det gett...

Jeg står på stedet hvil, å trenger inspirasjon....fra meg selv. Å en mulighet til å forstå, samtidig for å dele det jeg tenker på,  tanker som har en tendens til å poppe ut av den snart overbelastede nøtta i topplokket. Det er vel en mening i disse ord, setninger...som kommer poppende. Derfor lager jeg min inspirasjonskilde her på sonen. Her vil jeg samle alt av *poppende dikt, med lov til å bli kommentert, fra mine sonevenner. 

Ørna flyr høyt. Sirkler over mitt hode.
Jeg speider, setter hånden for pannen,
slik at jeg kan se den store og kraftfulle ørna.

Jeg ser den ikke, men jeg vet den er der oppe.
Den sirkler rundt meg, i ring. Den venter på meg.
Hvorfor? Hvorfor ser den meg, å jeg ikke den?

Er jeg ikke klar ennå? Er jeg blind?
Hva vil den meg?  Hvorfor kommer den ikke ned?

Jeg vil fly på ørna. Jeg vil kjenne fjærene i mine hender.
Jeg vil klemme ørna, legge meg ned på dens rygg.
Jeg vet det er trygt der, blant det store vingespennet.
Jeg vet jeg vil være varm der, å høre hjertet slå.

JEg hører ørna, den skriker. Minner meg på
at den er der. Jeg skuer, men ser ikke.
Jeg kan ikke fly opp til den, å jeg vet heller
ikke....hvordan kalle på den.

En dag får jeg det vel til. En dag.....

Flyr ørna og jeg inn i horisonten.
Inn i mytelandet. For jeg er eleven.
Ørna læremesteren. For å vise meg veien.
Inn i meg, inn i min glemte verden.

Ørna skal lære meg å se, å lytte.
Lære meg å bruke mine vinger,
Lære meg å fly. Lære meg å fange inn
byttet....sirkle rundt det, å stupe ned
for å fange visdommen, mitt bytte.

Et herlig landskap du maler med dine ord Silva! 


Luften er din lekende fjærkledde bror!

Her var inspirasjon til fler

"Wolf":

Her var inspirasjon til fler

Helt enig med Wolf...

Føler vingeslagene og visdommen 

Så nydelig skrevet  :wub:
Du vet ørnen er der, du hører den. Kontakten er der tror nok jeg.

Nydelig Silva.

Du flyr jo allerede på ørnens vinger..i ditt sinn!

Veldig vakkert, Silva!
Dette burde det virkelig komme noe ut av.
Inspirerende til randen.

Tusen takk, kjære sonevenner......tusen takk....

Mørket. Tyngende.....svart med antydning til lys.
Som for å si.....som for å lokke.....
*Det du leter etter finnes her....i mørket*.
Frykten, for å se....inn i mørket....er fæl.

Hva kan jeg vente å se? Hvilke fortids spøkelser
venter der, klar til å kjempe mot meg, hindre meg
i å nå lyset? For det er det jeg må nå.
Ta motet til meg, ta frem mitt våpen.
Er det sverdet? Er det korset? Er det Lyset?
Tre ting, som har vært vesentlig i mine reiser.

Kjempe, drive skyggene frem. Kjempe for det
som ble meg fratatt. en gang, i de lyse tider.
Før mitt barnesinn møtte realiteten, å
forsto den. fikk kjenne på smertene og
sorgen, i sin rene sjel.

Er det monstre? De monstrene som herjet
mine barnedrømmer? Trollet på loftet,
som jaget meg gang på gang?
Er det den skremmende mannen?
Som bestandig vandret i mitt hus?
Han som tok seg til rette, som
ikke lot meg være i fred?

Eller mannen fra fortiden/fremtiden?
Som satt på første rad i kirken.
De to som presset meg frem, mot ham.
Panikkslagen for å se ansiktet.
Følte en redsel uten like.
Han måtte ikke snu seg.
Samme drøm tre ganger etter hverandre.
Siste og tredje gang, en snutt av hans ansikt.
Vannvittig skremmende.

Noe ligger å venter i skyggene.
Jeg føler dem. Jeg ser antydninger
til dem. Stygge, skremmende fjes.
De venter på å sluke det håpet jeg har
om å finne lyset, det som skal føre meg videre.

Noe trigger i meg. Noe sier meg...kjemp. Stå frem.
Du er klar. Men det blir tøft. det blir skremmende.
Så...hva vil skje? Hva må jeg gjøre?

Sverdet? Korset? Lyset? Eller er det .....

Kjærligheten?

"Silva":


Noe trigger i meg. Noe sier meg...kjemp. Stå frem.
Du er klar. Men det blir tøft. det blir skremmende.
Så...hva vil skje? Hva må jeg gjøre?

Sverdet? Korset? Lyset? Eller er det .....

Kjærligheten?

Uansett hva det er Silva,
uansett hvor skremmende det kan være,
uansett hvor tøft det blir,

Ta steget, det kan bare bli bedre,
for "demonene" må møtes og konfronteres
og de tåler ikke ditt sterke lys nå

Ja! Ta spranget... med kjærlighet 

Kjærligheten!!!     

En mycket inspirerande Silva-tråd! 

Sitat: Jeg står på stedet hvil, å trenger inspirasjon....fra meg selv


Du er en inspirasjon for mange... det er min mening, fortsett jeg synes dine innlegg viser mye av hva, hvem et menneske er..

fargerik

Takk kjære Wolf, Sjelevenn, Lie & Faargerik....

Det er jo dere det, som bidrar til myyyyye av min inspirasjon! 

Ps.....tok et oppgjør med frykten i sta, å det resulterte i en merkelig og en fantastisk reise...som jeg kommer tilbake til...

Mitt lille  råd Silva..
Sett  deg ned ..mediter og sett deg selv i sentrum og tenk over hva du har  oppnådd frem til dags dato..Og hva forventa du ??
Begynn og  verdsett  deg selv for den  bradgen du har  gjort og  hvor mange "kålblader" du har  klart og skrelle  bort..
Av og til  har vi  lett for og glemme og ikke  verdsette den "jobben" vi har  gjort og hvor langt du er  kommet med vår egen situasjon.
Har merket det at det er forgjort og  bli på virka av alle andre her  inne. Når de forteller hva de har  opplevd enten det være seg tromme resier eller andre spenndende opplevelser. Vi har så lett for og side stille oss med alle andre.Og da har  vi lett for  miste inspirasjonen og prosesser har lett for og stoppe opp.
Når den  tanken  kommer snikende til meg..
Setter jeg med ned og tenker etter  hva jeg har oppnådd. hva jeg har opplevd og hvor mye bedre jeg har det nå enn før.Gleder meg virkelig over prosessen jeg gjennomgått..og da kan jeg  glede meg  til  det som  måtte komme..
Farten og tiden  på  vår  vidre vandring  inni det alternative, tror jeg ikke det finnes noen oppskrift på desverre..
Tror  at kan du klare flyte på det  positive du har oppnådd og la ting komme  til deg.Stresser man  og oppsøke hva  du  håper skal komme til deg, har denne  prosessen lett for og stoppe opp..
Dette er min efaring.. men  det er jo ikke sikkert  den passer  for alle.

Lykke til
*Skapheksa*

Takk kjære skapheksa...

Jo, har tenkt den muligheten. At man syns man har oppnådd for lite.
Men ved nærmere ettertanke, så kan jeg ikke klage på det.

Jeg har vel vært her på sonen nå, i nærmere ett år snart.
Å på dette året, har jeg opplevd mer en jeg har gjort i løpet
av mitt snart tyvefemtende liv. 

Ja, jeg har vært utolmodig, jaktende, heseblesende.
Men nå er jeg mer rolig en noen gang, etter min
siste reise. Å det gjør godt.

Så, jeg får vel sikkert et mer avslappet forhold til dette
etterhvert....

I en tid, hvor gleden råder.
I en tid, hvor lykken rår.
I en tid, hvor sorgen oppløses.
I en tid, hvor jeg består.

Jeg vet hvor jeg vil
å hva som må til
Jeg vet jeg må kjempe
Jeg vet å erkjenne.

Jeg vet du ser på meg.
Jeg ser også på deg.
Du glimter til i mitt syn.
Hvem du nå enn er.
Meg? Deg?

En dag kommer jeg ridene
På min hvite hest.
Å ser om du må bekjempes
eller om det er meg som må belemres...
over ikke å ha forstått.

En dag! I en tid!