Sjaman.com – Forumarkiv

.

With these golden words

I will have a golden day

takk for deilig dikt , Masha  ! 

Beautiful and enchanted! 

It's always a good ting in maturation
It gives a feeling of a nice saturation
Hold the feeling of experience
until you're reday for the next interference
The next level of knowledge and freedom
comes from the springwell of love and heedom

Buret mitt har visst bare en vegg med sprinkler, de andre veiene kan jeg komme og gå fritt som jeg vil...Allikevel hender det at jeg glemmer det, og blir stående å bryte på spriklene på den ene siden som er stengt... 

Absurd, ja, som å skulle prøve å komme seg over ei bru, men uten å slippe tak i hjørnestolpen som står plantet solid i fast grunn på ene enden av brua.

Når det gjelder the Golden Cage, har jeg et forslag.., å fjerne den "C" en i "Cage", da står vi i stedet igjen med

http://www.youtube.com/watch?v=-MePaQmP88g       

Den "C" en som blir til overs, kan man ha i mente, og sette inn i en annen sammenheng, hvor det måtte være ennu mere ønskelig. Bare et abstraherende forslag...

Så vakkert, Masha. 

Jeg har funnet inspirasjonskilden i engelsk oversettelse på nettet.
Diktet heter "Der Panther" og er skrevet av Rainer Maria Rilke etter møtet med en panter bak gitteret i en fransk dyrehage.


THE PANTHER

Translated by Robert Spielman

His gaze, from the constantly passing bars,
Has grown so weary that it can hold no more.
To him it is as if there are a thousand bars,
And beyond those thousand bars, no world.


The gentle slink of his powerful, supple stride,
Turning in on itself in ever-smaller circles,
Is as a ritual dance of strength around a center
In which a great will stands paralyzed.


Occasionally the curtain of his pupils
Will silently rise, admitting an image.
Passing through the tense stillness of his limbs,
It plunges into his heart and is no more.

Jeg henger meg på med et annet dikt..
en kvinnelig poet som ikke akkurat skriver om roser og livets lykke....

Fangevokteren
Sylvia Plaths dikt som heter Fangevokteren
gjendiktet
av Liv Lundberg

Min nattesvette  søler til frokosttallerkenen hans.
samme blå tåkeplakat kjøres på plass
med de samme trærne og gravstenene.
Er det alt han kan finne på,
nøkkelrasleren?

Jeg er blitt dopet og voldtatt
sju timer slått ut av sans og samling
ned i en svart sekk
der jeg hviler, foster eller katt,
brekkstang for hans våte drømmer.

Noe er borte.
Min sovepille, mitt røde og blå luftskip
Slipper meg fra en fryktelig høyde.
Med ryggskjoldet knust
spres jeg ut for fuglenebb.

Å, små spikerbor –
For noen hull denne papirdagen allerede er full av!
Han har brent meg med sigaretter,
latt som om jeg var negresse på rosa poter,
jeg er meg selv. Det er ikke nok.

Feberen pipler og størkner i håret.
Ribbeina stikker fram. Hva har jeg spist?
Løgner og smil.
Himmelen har opplagt ikke riktig farge,
gresset skulle sikkert bølge.

Hele dagen mens jeg limer på min kirke av brente fyrstikker,
drømmer jeg om en helt annen.
Og på grunn av denne oppstanden,
piner han meg, han med sitt panser av bedrag,

Sin høye kalde maske av glemsel.
Hvordan kom jeg hit?
En ubestemt forbryter,
jeg dør med variasjon-
Hengt, sultet, brent, hektet.

Jeg ser ham for meg
kraftløs som fjern torden,
i hans skygge har jeg svelget min rasjon spøkelser.
Jeg ønsker han død eller borte.
Det er visst det umulige.

Det å være fri. Hva ville mørket
gjøre uten feber å spise?
Hva ville lyset
gjøre uten øyne å stikke, hva ville han
gjøre, gjøre, uten meg?