Sjaman.com – Forumarkiv

TIL STILLHETEN

Min venn
nå vil jeg synge
til stillhetens ære og pris.

Om du lytter
kan du lære,
for stillhet gjør deg vis.

Ja i stillhet
finnes visdom
som ei kan rommes i vårt sinn.

---

Ofte vil jeg gråte
når mitt hjerte er hos deg

For du rører meg
så vakkert
i din enkle poesi:

Gjennom speilingen
av månen
i en tåre på mitt kinn.

---

Så kaller jeg
på stilheten:
«kom kjære, gjør meg tom!»

Slik at mine rom
kan gjenlyde
i Guds evige Ohm

Så forunderlig;
å tømmes,
og bli fylt av skaperånd.

---

Om jeg lytter
kan jeg lære,
stillhet gjør meg vis.

Og sannelig
når jeg lytter
står det hele tindrende klart.

Alt det skapte
har sin hvile
svøpt i stjerners glans

Alt det skapte
har sin hvile
trygt i stillhetens favn.


Gormii

kloke og vakre ord til frokost! 

Stilt og nydelig, Gormiiiii 

Stillhetens sus drev over skjermen 

Hos deg
i det navnløse
rommes vårt sinn
tømmes vår brønn

jeg vil se deg

svøpt i stjerners glans
og hvile i stillheten i din favn

der ingenting har navn

Så fin Gormii!

Selve diktet gir ro.

Tusen takk for ord om stillhet, jeg lengter etter det
nå som det virker som om topplokket er satt i høygir!

    Idag skal jeg ut
    ut å høre på stillhet
    sjela trenger et vann å speile seg i
    å se uten å se
    å være uten å være

Nuntia

Takk!

Godt om stillhet, og godt med stillhet.

Jeg lytter og puster deg inn,Gormii-visdoms vind.

stillheten..........en nådegave 

Nu har jeg lest flere ganger
Og det er stillehets-healing i diktet, föler jeg

Tenk, du sendte meg ut på tur, Gormii….

Jeg fant en fin plass, var der i timevis, vandret omkring
og fant en liten ”bjørnestein” som jeg kalte den fordi
den var hvit med lyse, lyse striper som et bjørneskinn.

Og der kom en liten strofe, som er til deg, som
     takk for diktet 
og inspirasjonen til å pakke sekken
og dra ut å være der jeg hører hjemme:

en stubbe er mitt bord
en tue er min seng
en furu står mot nord
stillhet, er alt jeg treng’

Nuntia på tur

Stillheten kom til meg nå

Så vakkert 

Order ut stillheten...

Takk for det, Gormi!

"Gormii":


Gjennom speilingen
av månen
i en tåre på mitt kinn.

Og sarte usynlige fingrer
stryker bort
tåret på ditt kinn.

Mange takk for respons torstein, Inger Lise, Wolf, Lhuft, gunilla, Nuntia, Lazy Gracey, teleterkji, lilyane, Lie, Malaika, antje, brukernavn og Liljee (alle nevnt, ingen glemt).

Diktet begynte å ta form i bilen ute på landeveinen Tirsdag kveld. Jeg hadde tatt på meg oppdraget å fremføre noe melodiøst innledningsvis i min sanggruppe som møtes hver Onsdag. Da jeg er svært opptatt av joik og annen folkelig musikk uten lyrikk, hadde jeg forsøkt å komme frem til noe i denne sjangeren, uten hell. Natt til Tirsdag drømte jeg om en kvinne som mottok meldingen "begynn med en tekst!". Når jeg våknet om morgenen stusset jeg på om meldingen var til meg (representerer sang og musikk et kvinnelig aspekt?). Meldingen må ha arbeidet i min underbevisthet under dagen, for under kjøreturen hjem om kvelden kom ordene, eller konseptene rennende som erter av en sekk. Min jobb var bare å samle det hele, trimme litt på ordlyden for rytmens skyld. Rytmen er vel strengt tatt litt rotete, men budskapet har en annen rytme som kanskje overskygger dette. Det som tok tid var å lage en sang ut av det hele, en modningsjobb.

Det er vel unødvendig å nevne at selve prosessen satte meg i en spesiell stemning. Kreativitet er å være åpen med intensjon, snarere enn skoleflink.

Så forunderlig;
å tømmes,
og bli fylt av skaperånd.

Om jeg lytter
kan jeg lære,
stillhet gjør meg vis.

Ligger kreativiteten i å lytte?

I samband med mitt arbeide har jeg merket at de gode idéene bare kommer, helt plutselig, men først når intensjonen er der, når jeg har et problem jeg virkelig ønsker å løse (jeg arbeider med konstruksjon av maskiner/automater, tidvis intrikate).

Gormii

du jobber med andre ord best under press...
sånn e æ også

æ likte diktet, men det va et vers æ ikke va helt enig i;

  Ja i stillhet
finnes visdom
som ei kan rommes i vårt sinn

men det e nu meg, og mine greier.
æ trur den visdommen stillheten har, kan rommes i vårt sinn. Den ligger der.

"ædni":

du jobber med andre ord best under press...
sånn e æ også

æ likte diktet, men det va et vers æ ikke va helt enig i;

  Ja i stillhet
finnes visdom
som ei kan rommes i vårt sinn

men det e nu meg, og mine greier.
æ trur den visdommen stillheten har, kan rommes i vårt sinn. Den ligger der.

Ka de e nu? Ska dokker kom hær å kritiser
Jatta, jeg ser ditt poeng. Dette med hjernen, sinnet, sjelen, ånden etc blir ofte vanskelig å uttrykke tindrende klart.

Jeg mener at vi kan romme små biter av visdommen i vår oppmerksomhet/bevisthet.
Gjennom stillheten/lyttingen løfter vi disse bitene opp i vår oppmerksomhet/bevisthet, eller vi tar vår oppmerksomhet med ned i visdommens dyp.
Hvor denne visdommen befinner seg? Antakelig over alt, men hva betyr det når oppmerksomheten/bevistheten/sinnet er fyllt i sin egen støy?

Han Kormii

heia kormii
tok du det som kritikk... ka e det med deg? Tåler du ikke det?

speil speil på veggen der.....

nei, æ syns fortsatt diktet ditt e fint... kunne godt tenke meg å høre det tonesatt med din vakre stemme.
æ va bare ikke enig i setningen, men det hadde liksom ikke noe med diktet, i sin helhet å gjøre.

hva betyr det når oppmerksomheten/bevistheten/sinnet er fyllt i sin egen støy?
sinnet fyllt med sin egen støy, eller din støy?

"ædni":

heia kormii
tok du det som kritikk... ka e det med deg? Tåler du ikke det?

Selvsagt ikke, jeg blir sint, såret, innesluttet, gal, melankolsk, trett og syk. Men plutselig biter jeg i fra meg Bare vent....

"ædni":

hva betyr det når oppmerksomheten/bevistheten/sinnet er fyllt i sin egen støy?
sinnet fyllt med sin egen støy, eller din støy?

Pokker, flisespikkerædni som kan stille fler spørsmål enn ti vise kan besvare.

Jatta, jeg ser ditt poeng. Dette med hjernen, sinnet, sjelen, ånden etc blir ofte vanskelig å uttrykke tindrende klart. 

Jeg kunne selvsagt ha skrevet at oppmerksomheten/bevistheten/sinnet er fyllt av min egen støy.
På den annen side, hvor går grensen mellom oppmerksomheten/bevistheten/sinnet og meg?
Eller; hvor går grensen mellom min støy og oppmerksomheten/bevistheten/sinnet?

Pust, nu behøver jeg litt stillhet

Han Kråk


Dette med hjernen, sinnet, sjelen, ånden etc blir ofte vanskelig å uttrykke tindrende klart.

Stille stille
stille
skal heksa være
kansje få lov til å puste litt

men bare helt stille
hvis du lytter nøye
så kan du
ikke
høre meg
bare at din egen hjerne bråker

flisespikkerhæksa

æ syns du e flink æ
kårmii

Flott skrevet stillhet gir visdom-insikt 

alt er som det skal være,har selv tendt på alle plugga en gang her inne,følte meg misforstått,
SKREV TIL SUPPEN HVOR MANGE SKALL HAR DU I DIN LØK............

i ettertid kunne jeg tenke meg å be han om unskylling har desverre ikke sett han her på en stund ting er ikke altid som man tror,
for alt jeg vet kansje dere tuller med hverandre
hva hvet jeg 

TIL DET BESTE FOR ALLE PÅ SONEN-SOM JEG PLEIER Å SI INGEN ER PERFEKT UTEN OM MEG DA  BAST

kjære Bast
vi bare tuller
iallfall æ
kårmen får svare for seg

Det var godt å høre  klem bast