gjennom mitt liv
har jeg renset mine spor
hver dag
legger jeg av meg noe av det gamle
kammaen min
henger ved meg
i gammelt hat
i krav om suksess
misunnelse
og sladder fra i fjor
hver dag slik
mellom meg og mine venner
her på jorden
i min familie
i deres munner
i deres blikk
og i meg selv
i restene etter fjordårets forråtnelse
planter jeg spirene til det nye
hver gang jeg er med gamle venner
er de som nye for meg
jeg kjenner dem ikke
kjenner ikke meg selv
for ved hvert øyeblikk fødes nye tanker
som jeg danner av egen fornyet kraft
og den personen som jeg overså i går,
står fram i dag som en lysende sti til etterfølgelse
mens den jeg beundret viser sin sanne maske
der jeg før lot meg lede
ser jeg dem som av lys
mennene som kvinner
kvinnene som menn
barn som voksne
og de gamle bestemødrene som nyfødte babyer
slik er de alle mine læremestere
der de vrir om ord av økser og knivers hugg
tvinger de meg opp i atmosfæren
fjernt vekk fra denne jordens trivialiteter
for å se det som er gjennom skyer
gjennom luft og i lyset
av den hellige solen
jeg hater dem ikke
for jeg har vært nede i egen avgrunn,
og funnet talenter hos meg som jeg stadig ser hos dem
og som jeg ikke ønsker å bruke mer
så lar jeg alt være som det er
der nye og gamle venner trekker opp ting fra min fortid
og venter spent på svar
med glød i blikket
og åpne munner
står de som er etterkommere etter middelalderens sjeler
som samlet seg rundt galgebakken, i colosseum og ved "hjulet" for å se
hver i sin kamma
slik strammer jeg dem opp på ny
spenner dem og meg selv som strenger av sølv
til å spille framtidens frihetssanger på
for den nye tiden kommer
vi driver ikke med steining her i landet lenger
ikke fysisk
dog har vi det i oss fremdeles
kammaen etter generasjoners stening av outsidere, avvikere,
hekser og horer
for at de brøt normen og levde, spiste og dyrket jorden
pustet hvert åndedrag som en provokasjon mot det beståendes herligheter
derfor ble de hatet og hengt opp ved bål eller staur til spott og spe
som bilder på menneskenes streben, og på deres selvforakt
jeg føler fremdeles det hatet fra munnene til mine dårlige venner
som råtten ånde fra fortidens mørke
slik er mitt liv blitt en reise
gjennom middelalderens tradisjoner
en reise i levret blod
som jeg vasker ut hver dag
fremdeles utstøtt
slik bøddelen gjorde
samler jeg hver kveld hodene etter samfunnets nådeløse dommer
i en grop
og kastende jord over fortidens synder ber jeg min fattige bønn om at den nye tiden skal springe fram
ved neste vårs første mai
