Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg står på en fot
med hodet under armen
linen jeg balanserer på
er tynn og stram
og skjærer seg inn i foten min

blodet drypper ned i avgrunnen
og jeg hører stille
”plopp”
med lange mellomrom
fra langt der nede

ellers er det stille

- men hvordan bevege seg videre
når jeg har bare en fot?

Sterkt , shamilla 

Det gjör vondt i meg. 
Vi må hjelpe deg...?

Sterkt!

Nesten vondt å si det, men du må hoppe.

Mine tanker til deg

Ikke hopp
FLY

RITA

Takk kjære venner!

Det gjør vondt. Det har vært og er ei ørkesløs lang vandring og jeg kjenner ikke målet. Her jeg er nå trenger jeg vann, mat og hvile - men alt jeg ser er varm tørr sand i mils omkrets. Jeg trenger å bli båret for jeg er sår under føttene og ikke flere krefter...

Vi kan bäre deg en stunn!

Huff Shamilla....Nå fikk jeg vondt inni meg....håper det går bra med deg tross alt.

Ta sats du...å hopp, eller fly.....ingenting kan bli verre en dette likevel. Kan det?

Shamilla, jeg er ikke verdens sterkeste men
jeg hjelper gjerne til med å puste luft under vingene dine
for å øke oppdriften som skal holde deg oppe i svevet....

Vondt er det. Vi er her. Kjenner sterkt på din smerte. La deg hvile.
Sikkert  noen som kan sende deg healing.

Shamilla, jeg blir med lilyane og blåser luft under vingene dine slik at du kan hvile på oppdriften.

RITA

Jeg takker igjen dere  Og det er godt å dele - for som regel er jeg den andre forteller til og jeg som hjelper... Siden jeg er anonym her vil jeg dele min håpløshet med de som orker å høre. Dette er min ørkesløse vandring over mange år nå og jeg vil og ønsker så inderlig å bli frisk og sterk!

Det kjennes ut som noen har kastet en forbannelse over meg. Jeg er låst, i fengsel i mitt eget liv. Er dårlig, dårlig, dårlig! Kroppen er forgiftet. Kjennes som det til stadighet ved jevne mellomrom sprøytes ei gift inn i kroppen min som gjør meg dårlig og slapp, og den er som en prøvelse på psyken. Jeg må stålsette meg for å klare å gå videre og ikke henfalle til depresjon og gi opp. Og selv om jeg har fått diagnoser som kvikksølvforgiftning og ME er det egentlig ikke noe som feiler meg, tenker jeg. For jeg er glad for livet. Setter pris på meg selv og alt jeg tross alt har klart å gjøre i livet mitt. Jeg har masse kjærlighet i hjertet til meg og mine og er veldig glad i og for mine barn. Setter pris på alle mine gode venner og er ikke lenger sint på mine foreldre som før og har et godt forhold til mine brødre.

Men jeg er sint fordi kroppen og psyken min ikke fungerer. Jeg klarer ikke trene fordi jeg er så dårlig. Og i perioder hvor jeg er bedre må jeg være forsiktig så jeg ikke trener for mye for da blir jeg bare slapp og dårlig. Ved trening bygger jeg ikke opp noe særlig overskudd og holder hodet bare så vidt over vannet. Kroppen forfaller og ser mye eldre ut enn den trenger, og jeg virkelig ønsker å trene og holde den i form. I psyken kjenner jeg det for tiden som Jesus da han var i ørkenen og ble plaget og fristet av den onde. Det er som jeg gjør alt for å balansere og ikke falle sammen, være sterk og tilstede for meg selv og mine barn. Bruker masse krefter og konsentrasjon for å være positiv og jobbe med forberedelser til min coaching-fremtid. Men så er det som en djevel  :icon_twisted:som ligger på lur og vil lokke meg ned i min egen avgrunn. Det er som om en gift blir sakte kjørt inn i kroppen min til stadighet som jeg må kjempe mot, som trekker meg ned psykisk og jeg må kjempe mot å gå inn i håpløshet og dødsønsker. Det føles så vanvittig unødvendig å trøble rundt her når jeg med viten og vilje har tro på livet og fremtiden. Jeg vil bare frem og opp, men blir holdt nede, og her kjemper jeg en kamp mot håpløsheten.

Jeg har nettopp gitt opp denne kampen, og bare vært i håpløsheta og anerkjent min dødslengt. Jeg har sagt til meg selv at det er forståelig og at det er lov å gi opp denne evige kampen. Jeg har sørget, vært sint, syntes alt har vært urettferdig og grått i bøtter og spann. Jeg har gitt meg selv helt over og nektet å være positiv, nektet å prøve på å holde meg selv oppe. – Dette hjalp heller ikke!

Gud vet hvor mye krefter og økonomi jeg har brukt i de siste 10 årene for å finne ut av dette. Jeg har vært til utallige terapauter som har stilt ulike diagnoser, men det de alle har hatt felles er at de ikke har klart å hjelpe meg. Jeg er så lei og sliten av dette. Jeg reagerer på det meste av mat, men om jeg spiser bare det jeg tåler blir jeg også dårlig, så motivasjonen blir igjen dalende. Jeg lever et veldig sunt liv nå, men det hjelper ikke noe. Jeg reagerer veldig sterk på mugg og fuktige hus og omgivelser – det kaster meg ut i måneder lange perioder hvor jeg er virkelig dårlig. Og jeg vet aldri når jeg går inn på steder jeg ikke har vært før, om jeg tåler dem. Og når jeg reagerer tar det kun kort tid før kjemien i kroppen har gått berserk og en indre krig på alle nivå er startet. Jeg blir fysisk slapp, tung, svimmel, influensafølelse i kroppen og reagerer på det meste av mat. Har ofte smertefulle kramper i endetarmen som hvis jeg er oppreist gjør at jeg vil besvime. Jeg går helt i kjelleren mentalt og gråter for alt og er totalt motløs og kjenner meg forsvarløs som et sykt dyr. Hver dag blir en kamp for å holde det gående og ikke falle i dypet av min håpløshet. Nå har jeg vært inne i denne kampen i en måned…

Jeg blir så fortvilet, så fortvilet! Jeg har jo så mange evner, så mange styrker, så mye kunnskap, så mange erfaringer på ulike plan. Jeg skulle vært ute i samfunnet og jobbet og bidratt og hatt ei lønn på minst en halv mill. Det kjennes så meningsløst å  bare sitte her alene i leiligheta hver dag, og forsøke å gjøre noe meningsfullt. Aldri få feedback på seg selv og det en gjør. Aldri få jobbe sammens med andre og skape noe. Men bruke de siste kreftene til å holde hodet over vannet både fysisk og mentalt – hele tida.

Gud hvor er du? Hjelp meg! La meg bli frisk! For hvor lenge skal jeg gå slik som dette? Hvem /hva kan hjelpe meg? Ifølge en av mine lærere i NLP er det som holder meg nede mine største styrker – når jeg klarer å møte det og gjøre meg selv frisk! Noe som jo også har vært min egen forståelse i flere år nå, men uansett - Hvilket ansvar! Det er min egen feil. Det er jeg som holder meg syk. Hvilken dumhet av meg! I tillegg til denne årelange ørkesløsheta med utallige leger/behandlere og treapibesøk og år med ulike kurs hvor jeg har forsøkt å jobbe med min tilstand, er jeg enda i denne onde sirkelen – og det er jo selvsagt min egen feil. Mitt eget valg!  Og sorry den som måtte bry seg der ute – det ansvaret gjør at jeg ønsker å dø! For hver dag jeg våkner opp og kjenner meg dårlig vet jeg at jeg har feilet – at det er min feil at jeg ikke kan gjøre meg selv frisk. Jeg er svak og feil som ikke ser hvordan jeg kan bli frisk. Og hvordan skal jeg da kunne hjelpe andre, når jeg ikke kan hjelpe meg selv? Det får meg til å føle meg som en elendig coach og healer. Hvor i denne håpløsheta skal jeg finne støtte når jeg ikke lenger klarer å støtte meg selv?  :icon_rolleyes:

Og når jeg vet at livet er som en symfoni hvor det hele tiden veksler mellom dur & moll. Og at jeg er mitt eget orkesters dirigent, og hvordan jeg svinger taktstokken
er avgjørende for symfonien. Jeg er den som alltid kan dirigere mitt orkester fra moll til dur, og jeg dirigerer fra moll til dur – men et sted i orkesteret i meg er det et instrument og av og til hele orkesteret som går i moll på autopilot og ikke lytter til dirigenten – på nytt…og på nytt… og på nytt…

-hjelp-

Kjære shamilla

Jeg kan prøve å hjelpe deg, men jeg vil gjerne snakke med deg først. Send meg en PM

Men i natt sender jeg lys til deg
RITA

Kjære deg...

man har ansvar for sitt eget liv, ja...

men jeg tror ikke/syns ikke man kan legge skylden på seg selv for sykdom. Det blir en forferdelig vond sirkel.
Det er da ikke din feil. Jeg har ingen svar til deg, men følte for å si dette.

Takk for at du deler din historie. Du trenger nok å la andre få hjelpe deg nå.

Kjære Shamilla, hold ut, hold ut, når det er som mørkest kan det ikke bli mørkere.
Flyt i mørket, flyt helt til oppdriften samler seg under deg og løfter deg opp mot lyset.

Gi ikke opp Shamilla, kjemp litt mindre og flyt litt mer.....

Hei shamilla  denne følelsen av håpløshet som du her beskriver fikk meg til å tenke tilbake på det jeg selv har strevet med og fortsatt strever med til tider...

Hva nytter når man føler håpløshet og avmakt - hva nytter? Jeg gjorde et søk i forumet på ordet nytter og fant noe jeg hadde lest for en tid siden... http://sjaman.com/index.php?option=com_ ... pic=3739.0

For meg nyttet det i forhold til at jeg tenkte igjennom hvilke krav jeg stiller til meg selv og hvilke krav jeg stiller til mine omgivelser.

Trengte jeg for eksempel virkelig å være ute i arbeid og utnytte mine egenskaper, kunnskaper og erfaringer for å ha en årslønn jeg kunne leve med - Hva kan jeg leve med (jeg snakker ikke om å overleve, men å leve med).

Jeg satt en tid alene i leiligheten min og fant etterhvert mening i å delta aktivt på sonen, ja - jeg fikk den feedback jeg søkte, både fra menneskene her på sonen og meg selv. Sammen skaper vi noe og mine siste krefter er ikke lenger mine siste, med fornyet kraft økte min utholdenhet, mitt pågangsmot, mitt håp - og deretter min "årslønn", for jeg trenger ikke lenger å klare alt jeg gjerne vil klare - i dag.

Den tunge børen; "alt jeg burde klare" driver meg ikke lengere konstant inn i elvens negative virvestrømmer og jeg klarer oftere mer...

Takk for at du meddeler deg - det nytter 

cenobit

 

Enig med Cenobit,at det nytter å meddele seg,dele med seg,av alle følelsene som ikke bare er dine.

Jeg personlig finner stor terapi i å finne ord på smerten og skrive den ned.
Fysisk smerte får utløp gjennom den psykiske kanalen,når man kan sette navn på "demonene".Da mister de sin makt over sinnet.

Det jeg leser fra ditt innlegg er at du allerede er meget flink å sette navn og ord på det som rører seg i det kollektive indre.

Keep up the good spirit Shamilla. 

Dette var sterkt!
En ting er å dele med seg, men her tror jeg ikke det er nok!
Vil gjerne være med å hjelpe deg!

Jeg har skrevet en PM til deg.

kanskje du kan se hva slags bilder og følelser som dukker opp, så kan du skrive om det? 
Siv